Jeg har aldri blitt mobbet for å være furry. Helt sikkert fordi så og si ingen vet.
Men siden selve temaet handler om mobbing, har jeg blitt det selv, men av helt andre grunner.
Jeg husker å ha hatt lite venner gjennom barneskolen, fordi jeg var annerledes og temmelig sjenert. Jeg brukte å holde meg unna de andre på skolen fordi jeg rett og slett var redd, og nervøs for i det hele tatt å bli kjent.
Da jeg først nærmet meg 7.klasse begynte jeg å skjønne at livet var noe helt annet med venner. Mye mer morsomt, spennende og for den del bedre. Så mye lettere når jeg kunne ha noen å snakke og dele interesser med. Men de "vennene" jeg ble kjent med var ikke så ekte som jeg først hadde trodd. Da vi begynte i 8.klasse begynte marerittet. Det med at jeg hadde lite venner var dermed å se på som en fordel for de maktsyke. (eller bør jeg kalle dem mobbere kanskje?) Jeg ble mobbet av en ganske simpel grunn. Jeg var sjenert og usikker på fremmede, det var alt de trengte å vite for å gjøre livet surt for meg. De viste jo at jeg ville være alt for feig til både å ta igjen, og si i fra til lærerne.
De såkalte vennene mine hadde bestemt seg for å snu ryggen mot meg, og for all del få alle andre til å gjøre det også.
De begynte å legge ut falske rykter, som fikk fremmede til å holde seg unna meg. Også sluttet de å spise i kantinen som de pleide å gjøre.
Jeg fant ut etter kort tid at de dro hjem til en av mine "venner" hvert matfriminutt å spiste. Jeg tenkte egentlig ikke så mye igjennom hvorfor, og ble heller med dem en dag. Men jeg skjønte fort meningen med det, da de løp i fra meg, og låste seg inne hos henne.
Det var først da lærerne begynte å skjønne hva som pågikk, og tok opp en samtale med meg. Nå som de på sett og vis hadde tilkalt meg, var det mye lettere å si sannheten som den var. Etterhvert ble det holdt en elevsamtale med bare oss jentene, i klassen.
De begynte å skjønne hvor jævelig det kunne føles da lærerne forklarte mobbingen for dem. (Lærerne hadde forresten taushetsplikt til å fortelle at det gjaldt meg, og at jeg hadde "sladret") Så etterhvert ble tiden litt bedre. Jeg var enda ikke bestevenn med alle jentene i klassen såklart men. Jeg prøvde å stifte vennskap med noen av de som ikke sto bak selve "angrepet."
Først når jeg begynte i 10. klasse begynte ting å nærme seg noe jeg vil kunne kalle for bra. Det var enda ikke perfekt ettersom jeg enda fikk høre fra gutter i paralellklassen hvor stygg og teit jeg var.
I dag går jeg første året på Videregående, og alt føles temmelig mye bedre nå.
Jeg har vært så heldig å slippe å gå på samme skole som noen av mobberne i paralellklassen, og nå som jeg har fått en ny start, har jeg skyvet det meste av nervøsiteten til side. Den er der enda, men for hver dag som går, føler jeg meg faktisk "normal".
Jeg synes mobbing er svært unødvendig, men jeg vet at en av grunnene til at det herjer løst, er den elendige selvtilliten som folk mener de blir kvitt om de hevner seg på andre. For all del håper jeg virkelig ikke at det er noen her på forumet som holder på med slikt. Har dere noen ganger prøvd å sette dere i rollen til den som faktisk blir mobbet?
~ Queenen :3
Emne: mobbing? (Lest 10531 ganger)
