Dagene går til skole og ellers pleier jeg å henge med venninnene mine så ofte jeg kan. Hver helg fremover, til etter vinterfurmeetet er jeg stort sett opptatt, tror jeg.
Pappa og samboeren hans kommer, tur på pianobar, lørdagskvelder med vin og sushi (søsji), og bursdagsfest for Irie
I natt burde jeg sitte og lese til prøve, men det har vært litt bråkete her i kveld og jeg får ikke til å konsentrere meg.
Fordi at Aikho har sittet og rusa seg på høye lydbølger og at vi har huset en venn som har arbeidet nattskift i sentrum i helgen.
Men det skal nok gå bra med prøven, jeg kan sikkert lese til den i morgen, siden den ene av venninnene mine skal gifte seg i dag. Læreren vi deler har gitt oss fri til å delta, men jeg er usikker. Håper inderlig at hun tok i betraktning at vi har historieprøve i dag.
Jeg har NorCon å styre med ellers, og det er trivelig, selv om det er litt motgang fra forskjellige partier, men jeg er sikker på at både plassen vi skal overnatte på og ha rave på blir bra. Og det er nok skikkelig i boks i første halvdel av februar. Men det er en annen sak dere kan se etter i Conventions-delen av forumet senere.
I år ser det ut til at vi kan kalle oss et internasjonalt con. Blant annet får vi noen fra Sverige, Sør-Amerika og Island på besøk, samt furry entusiaster har meldt stor interesse. Og det kommer nok til å bli forferdelig morsomt. Og jeg tror virkelig vi kan slå deltaker-rekorden i år igjen.
Vi har lagt ned
nettsiden til NorCon og den nok oppe og går igjen, med funksjon til å registre seg, i løpet av februar
Jeg er fryktelig lei meg fordi en venn av meg skal langt, langt bort og muligens flytte dit, og jeg vet ikke om jeg får høre fra ham igjen. Det gjør meg så trist at jeg introduserte ham til fandommen, og oppmuntret og støttet avgjørelsene hans og "de andres", for så å se på alt han har måttet lide og gjennomgå drama i tiden mellom kjærester, eks-er og venner som har snudd ryggen til ham. Jeg selv er maktesløs jeg kan ikke gjøre noe for de involverte.
Nå er det en ting mindre å se frem til i Oslo, selv om jeg stortrives der alene, og med andre hyggelige pelsballer også.
Tenkte jeg skulle dra til EF i år, dette blir mitt tredje år, vurderer litt frem og tilbake.
Hadde i grunn trodd jeg skulle være sånn cirka ferdig på Rikshospitalet til det tredje året, da jeg dro på det første for to år siden, men nei.
Jeg har kun hatt 1 time til der på 6 måneder. Noe som er utrolig unormalt, etter det jeg hører fra andre som har vært der og hva de på Riksen selv har opplyst. "Omtrent en time, en gang i måneden i cirka et år".
Det kan komme av at de enten er inkompitente og roter med papirene mine eller er unormalt opptatt for tiden, eller forsåvidt noe i mellom.
Svaret på hva som foregår der og hva som skal skje er utrolig vanskelig finne ut av. Vi venter svar, vi har sendt brev og ringt, jeg, psykiater, som utredet meg og fastlegen min. Så langt har vi kun fått et spørsmål om min psykiater er
ei dame vi aldri har hørt om eller møtt og blitt tilsendt en ny timeinnkalling fra dem.
På den nye innkallingen ble det understrekket at psykiateren jeg går til nå skal være med.
Noe jeg faktisk fikk sterk refs for at hun ikke var på første timen min og at som følge av det ble vi satt tilbake. Alt det til tross for at de ikke hadde informert om det.
Jeg ble så ifra meg da og var så glad for at jeg hadde en venn som fulgte meg opp over til Riksen og nedover, da jeg var der den gangen. For etter all den tunge turen ned til Oslo, lite søvn, usikkerhet og stress var jeg veldig sårbar.
Det verste var egentlig at noe mye styggere ble sagt og at det tæret på selvsikkerheten og selvbildet mitt. For jeg satt der overfor sykepleieren og avdelingslederen og introduserte meg og fortalte hvor jeg var fra og hva jeg drev på med, og hvor gammel jeg var.
Jeg så visst ikke ut som at jeg var 22. Jeg så mye eldre ut, mente avdelingslederen.
"Takk for dem" tenker jeg nå. "Det var et virkelig sjakktrekk av en setning å komme til en person som føler hun er i en forfallen kropp."
Så hang hun seg opp i dialekten min...
Alt det har tært lenge på meg siden jeg var der i høst. Å få timeinnkallingen til andre time var jo 'kjempemorsomt'. Fikk brevet fra dem dem 22. Desember. En form for ondsinnet julegave.
Her er en sammenligning av følelsen jeg jobbet hardt med den dagen så jeg ikke skulle bli dratt ned i jula: "Her har du et splitter nytt Zelda-spill. Du vet, den serien du elsker. Du skal få se starten og gå litt rundt og samle det meste du trener for å komme deg ut av starter-området. Men nå må du slå av, så skal vi slette lagringsfilen din og la deg fortsette om 4 måneder."
Nå derimot fryder jeg meg litt bare over det at poliklinikken hvor jeg gikk til utredning, der psykiateren min er sendte et kvast brev til dem. Og at jeg har venner som gjerne vil stille opp og støtte meg. Noen har jeg vegret fra å plukke opp røret og gi dem en munnfull
Katten min, Barney, har vært borte siden 29 Desember. Jeg har hengt opp mange plakater i nærområdet og ringt dyrebeskyttelsen og sånt. Men han er ikke å finne. Når jeg kommer hjem fra skolen tar jeg en lang gå tur og ser etter ham der jeg husker han pleide å ferdes. Fyrverkeriet på nyttårsaften skremte ham nok lengre bort en det han pleier å gå så han ikke finner veien hjem.
I går trodde jeg at jeg fant ham under et tre, noen hus bortenfor der jeg bor, men fordi det var mørkt ute klarte jeg ikke å gjenkjenne katten jeg satt på kne i snøen og loket til meg før den var 1 meter unna meg. Mønsteret dens var veldig likt, men den var korthåret. Og ikke like hvit på potene.
Jeg savner ham så mye. Håper han ikke har blitt syk og gått bort.
Hvor enn han er nå håper jeg han har det godt.
