RPG - Vennskap.

[Atrox]

Jeg savner RPGing. Denne formen er kanskje uvandt for dere, men lett å sette seg inn i. Siden dette forumet er aktivt lar dette seg muligens gjøre.

REGLER:
1. Du får være en person og den personen skal være deg selv.
2. Beskriv deg selv så godt som mulig hvis du ikke har bilde, da.
3. Når du skriver bruker du komma, punktum, stor forbokstav, avsnitt, hermetegn ved tale, tanketegn ved tanke. Altså, skriv forståelig.
4. Denne som alle andre RPG'er forgår i bold. Og du skriver i fortid. Ellers blir det bare merkelig.
5. Vær aktiv, ikke meld deg inn om du ikke har tenkt å poste.
6. For at jeg vet at du har lest reglene skal du med egne ord forklare hva RPGen går ut på.
7. Jeg kan kaste folk ut av RPG-en.


Din karakter (deg):
Navn:
Kallenavn:
Alder:
Kjønn:
Personlighet: Denne skal så godt som mulig speile din virkelige personlighet.
Utsende:
Klær: Velg klær du pleier å bruke. Nei, ikke en fallskjermdrakt eller en munkekappe.
Gjenstander: Ingen elektroniske redskaper. Du kan ha, men intet varer evig. Det finnes ingen måter å kommunisere med omverdenen på. Og ikke skriv at du har en kniv eller noe lign, det blir for dumt. Det du kan ha er en liten ting som betyr noe spessielt for deg, en kulepenn, et lite bilde, you got the picture.
Annet:


Min karakter (meg):
Navn: Nanna
Kallenavn: Neket
Alder: 21 år
Kjønn: Jente
Personlighet: Innesluttet, sta, ironisk, avsvarsbevist, morsom og optimistisk.
Utsende: http://tinyurl.com/59qcrs  Det en ikke ser på bildet er at jeg er 165 høy. Mostly.
Klær: Posete dongeribukse, sort t-skjorte med tekst i alle regnbuens farger på fremsiden. Converse-sko. En strikk rundt håndleddet.
Gjenstander: En stylus fra en DS Lite.
Annet: Elsker dyr, liker sitt eget selskap like godt som andres.


Viften på pcen durte og bråkte. Nanna skrapte vekk litt søvn fra øyet og så på klokken. Det var vel ikke så ille å legge seg snart. Hun gjespet og strekket armene utover, smattet og lente seg tilbake for å stirre tomt på pcskjermen.

Nei, nok er nok. og med det slå hun av pcen, pusset tenner og hoppet i seng.

Noen timer senere våknet hun. Hun fuktet leppene med tungen og klødde seg i håret. Så seg rundt.
"Jesus Kristus!" utbrøt hun da hun oppdaget at hun var kommet til en liten landsby på 1700-tallet. Hun skulle til å sette seg ned ta hun la merke til noe annet. Huden hennes var mørkegrønn, og slettes ikke hud!

[Corona]

Aaah, rpg's. <3

Navn: Karianne.
Kallenavn: Puma.
Alder: 17 år.
Kjønn: Jente.
Personlighet: Ganske sjenert ovenfor nye folk, men det går fort over etter hun lærer de å kjenne. Ganske humoristisk person som liker og spre glede til alt og alle rundt seg og er ikke redd for å utrykke det hun mener. Kan være ganske ironisk til tider, og som en stor del av humoren hennes, er hun småpervers. .. og sta.
Utsende: Smålubben, rundt 176cm høy, langt brunt hår med en pannelugg som henger fluffy ned foran det ene øyet. Lange, spisse gaupeører med små, mørkere dusker på og to mørkere flekker på baksiden av øra, som ligner på hjerter.Pelsen er generelt gyllenbrun, med mørkere brune markeringer på hendene, benene, magen og haletippen. Hun har også et svært hjerte på ryggen, tre striper i nakken og på halen. Hun har himmelblå, klare øyne.
Klær: En knall-lilla, baggy t-skjorte med tre grønne dinosaurer på som er delvis blodige. Et par mørkeblå jeans, ei grønn og mørkeblå lue og hvite sko.
Gjenstander: Headset og en konvolutt.
Annet: -


Vekkerklokken som stod på nattbordet stod og tikket for seg selv. Puma snudde og vred seg i sengen mens hun prøvde å finne en behagelig stilling, noe som simpelthen var umulig. Hun bare lå og stirret irritert inn i den hvite soveromsveggen foran henne og gav fra seg et irritabelt sukk. Hun grep tak om puta si og presset den inntil seg for så og skule bort på den irritable klokka som bare nøt det å plage henne. <<Nå får det være nok.>> Puma snudde seg og skulle til å gi klokka si et nådestøt med puta si, til den plutselig forsvant i løse luften. "Hva i..." hun satte seg på sengekanten og stirret tomt ut i lufta, der vekkerklokka egentlig skulle stått. Puta falt ut fra hendene hennes, og falt ned på gulvet. Hun hevet det ene øyenbrynet og reiste seg. Et blendende lys skinte inn fra utsiden, og hun falt plutselig bak på gulvet og slo hodet kraftig. Hun tok seg til hodet og myste med øynene. "Hva.. HVA I". Puma sperret opp øynene og spratt opp av gulvet. Føttene hennes var hårete. Nei, de var ikke hårete, de var full av PELS. Hun så på hendene sine som også var full av den samme, gyldne pelsen som bena hadde. <<Dette må være en drøm.>> Hun rygget bakover mens hun tok seg til hodet. <<Dette kan ikke være sant.>> Hun satte seg på senga og titta ut vinduet. Uttrykket hun hadde fra før av, ble ikke bedre når hun så at utenfor, var det en gammeldags landsby, på langt nær sånn som det var før.

[Ziggy Wolf]

Navn:  Gabriel Mørk
Kallenavn: Mørkemannen (Men hater å bli kaldt det)
Alder: 20
Kjønn: Mann
Personlighet: Spontan irritabel, rastløs
Utsende: Langt rufsete brunt hår, flippskjegg, og sideburners, Muskuløs , men litt lubben, og lange tynne bein.
Alternativ form, Stor brun  varulv (get of fenris inspirert for dere som har spillt werewolf)
Klær: Olabukse, med hull i knæra, mørkegrønn hettegenser,
Gjenstander: En pakke reventyr rullings, en zippoleigther, en lommebok, med ca 400kr, et busskort og førerkort, Og en underlig fyrstikk flippover eske med navnet Kveldulv skrevet på etterfulgt av ni siffere. På fremsiden er det bilde av en rød lanterne med skriften den røde lanterne over. på innsiden er det tegnet en avrundet stjerne med et øye omgitt av en flamme.


Natten kastet sin forhekselse over meg, kalte til meg... lokket meg. Jeg svev gjennom luften, omgitt av skygger som omsvøpet meg som et mørkt beskyttende teppe. Bena traff bakken fra en stor høyde, før jeg viste ord av det var jeg oppe i luften igjenn.
Regnet pisket ned, fra en skyfull himmel. I det lynet slo voldsomt ned mot hustakene, kunne jeg se hver enkel dråpe klart og tydelig som milliarder av små krystaller. Hvorfor løp jeg? Hvorfor slang jeg meg vildt fra hustak til hustak, i vell visshet at et eneste feiltrinn ville bety den sikkre død? Jeg viste ikke, alt jeg viste var at det var noe som drev meg, noe drevet av ren instinkt... noe dyrisk. Jeg fortsette videre i rettnig av månen, passerte over hodene uvitende på forbipasserende, som ikke engang enset meg.
En kvinnes hyl skar igjennom natten. Jeg stoppet. Fra en flaggmast kunne jeg se en kvinne rygge inn i et mørkt smug.
En mann sto ovenfor henne, jeg kunne kun se ryggen hans, i hånden hadde han noe blankt, noe skapt.
Deretter ble alt mørkt og tåkete...

Jeg voknet kald, fuktig og kvalm, I det jeg tvingte øynene opp kunne jeg se jeg at lo jeg på mitt eget baderomsgulv.
Noe stakk meg i magen som en hard knyttneve mot mellomgulvet.
Jeg kastet meg over toalettet og kastet opp i store mengder. Da endelyg synet klarnet kunne jeg se noe rødt som fløt der nede i doskålen. "Hva I helvete?" Jeg klamret meg til veggen og karret meg opp på bena.
Jeg kikket bort mot baderomsspeilet, det var knust. Fra min refleksjon kunne jeg se at jeg so svett og ustellt ut, og nesten uten klær. Jeg gikk bort til speilet drakk litt vann fra springen og ble stående å stirre inn i min egen oppsplittede reflekson"
"Heheh" en latter kom fra et sted Jeg skatt til "Var ikke det gøy Mørkemann" "-Hvem er du?"
-"Hvem er jeg, Hvem er du, hvem er vi, spiller det noen rolle?" "Kom deg ut av hode mitt" Skrek jeg i det jeg slo knyttneven mot speilet" Hånden minn forsvant igjennom det og jeg ble dratt inn, jeg fallt  helt til ryggen traff noe jeg antokk var bakken.
I halvsvime kune jeg høre felemusikk og folk som sang. Så svartnett alt...


Ok litt langt innlegg, beklager, Uvant å skrive på norsk og i fortid.
Blir intresant å se hva som skjer

[lassenissen]

Navn: Lasse
Kallenavn: Lasi
Alder: 18
Kjønn: Mann
Personlighet: Utadvendt, men til tider sjenert. Så og si alltid glad. Veldig spontan og random av seg, kan ofte finne på helt tilfeldige og plutselige ting å si/gjøre.
Utseende: Vanlig skipskatt. 179 høy. Mørkebrunt, halvlangt, bølgete hår med luggen halvveis foran fjeset. Tynn og slank, men med litt muskelkonturer. Lysebrun på kroppen og ørene, men med et lysere felt fra nesa og nedover brystet og magen. Mørkere felt på beina, hendene, øretippene og haletippen. Knall gule, uttrykksfulle øyne.
Klær: Barbeint. Plain grå joggebukse og langarmet, hvit trøye.
Gjenstander: En helt enkel blodsteinsring, og et lite halskjede med et pentagram på.

Lasi hadde følt seg merkelig hele den formiddagen. Det var litt som om han hadde hatt feber, bare at han ikke hadde følt seg sykt, bare varm. Den første kaffekoppen smakte heller ikke så bra som den alltid pleide. Han bestemte seg for å gå seg en tur, i håp om at han ville friskne til. Det var en varm vårdag så mye klær trengte han ikke. Han slang på seg ei joggebukse og en enkel trøye og gikk ut. Sko gadd han heller ikke ta på seg, han elsket å ha følelsen av bakken under bena når han gikk. Han la Ipod'en i lomma, satte på seg headsettet, og skrudde på den obligatoriske turmusikken.

Langs gata gikk han, i sin egen lille verden i musikken, med en og annen bil farende forbi langs den litt for lite brukte hovedveien. Halvveis i en sang kom han plutselig på at han hadde glemt å låse døra før han gikk. Han stoppet og snudde seg for å gå tilbake, men idet han snudde seg rundt stod han ansikt til ansikt med en enorm, mørk, urskog. Han så seg rundt og oppdaget at han nå hadde dyp skog til alle kanter. <<Javel?>> Tenkte han. Han la plutselig merke til at det hadde blitt merkelig stille. Han tok seg til hodet og hodetelefonene var ikke der. "AU!" Han trakk til seg hånda og brettet det ømme øret bakover. <<vent litt... hva gjorde jeg nå nettop?>> Han løp til en nærliggende sølepytt og så speilbildet sitt. Det som tittet opp på han var ikke helt det han hadde forventet...

[Atrox]

Hun klødde seg på hodet og fant med det ut at håret var borte, og erstattet av en tynn strime med noen læraktige tråder. Hun oppdaget også at hun hadde en snute. Det var da hun kom på det. Atrox. En skapning som kun hadde eksistert i hodet hennes og på papiret. Han løftet hendene og følte på hodet. Yes alt var der, slik hun hadde forsestilt seg at det kom til å være. Øreflappene, den skjellete huden, og-

YIKES, om jeg husker rett var Atrox en..

Hun rettet blikket nedover og så et flatt bryst dekket av en sort t-skjorte og en dongeribukse. Hendene beveget seg fra hodet og ned til bukseremmen, hvor de stanset. Hun svelget. Så dro hun ut buksen og kikket. Hun svelget igjen. Hun var visst ikke en hun lengre. I øyekroken skimtet han noe, og et øyeblikk etterpå stirret han en annen merkelig skapning i øynene. Denne så ut som et kattedyr, men med et menneskets form. Den så også ganske forvirret ut, der den så på dragen som stod og kikket ned i buksene sine.

"Ehehehe.." lo Neket nervøst. "Jeg er-" så gikk det opp for henne at han ikke lenger var den hun hadde vært. "Jeg heter Atrox, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg er." Han forsøkte å smile, men alle nervene gjorde slik at det ble en merkelig grimase.

Kattedyret er Villdyr, vi har avtalt.

[Corona]

Karianne så seg forvirret rundt i det hun gikk ut døra, som tidligere var soveromsdøra hennes. Hun hadde gått ut fra et slags lite skjul, laget av gamle, nedslitte trestammer. Det var bare jord som gulv, og taket var av gyldne strå. Hun rygget i det hun tok seg til pannen. "Neineineineinei" hun mumlet for seg selv i det hun hørte en mannlig stemme bak henne, som stod og lo. Hun spisset ørene og snudde seg ikke. Hun stoppet opp, stivnet nærmest. Hun snudde hodet sitt forsiktig og så på den grønne skapningen i øyekroken sin. Puma snudde seg.  Det var en slags skjellete skapning som stod og kikka ned i buksene sine og begynte og le nervøst, før han fikk en eller annen slags sær grimase i ansiktet. Puma kunne ikke dy seg, hun begynte og le. Høyt. "Jeg, øh." Hun kremtet og klødde seg på nakken mens hun skakket hodet mot siden. "Jeg er Karianne, går under navnet Puma. .. jeg er ikke helt sikker på hva jeg selv er, heller. Jeg.. falt. Tror jeg. Også våknet jeg opp slik."

Karianne gikk et skritt nærmere den dragelignende tingen, og sirklet nysgjerrig rundt ham. "Bare sånn for å få det oppklart. .. Hvorfor stod du og stirret nedi buksene dine i sted?" Puma hevet et øyenbryn og smilte et skjevt, sarkastisk smil for å løse opp isen.

[Atrox]

Tungen beveget seg oppover og fuktet ganen hans. Munnen hans føltes som sandpapir og hendene føltes klamme. "Umh. Vel.. det har med hva jeg er å gjøre." Han nølte litt. Å åpne seg for fremmede var ikke helt hans greie, men noe sa ham at denne skapningen var i samme båt som ham selv.
  "Jeg la meg i min egen seng i går. Da var jeg hjemme på hybelen min, og jeg var et menneske med navnet Nanna." Blikket hans dalte bort fra hennes. "Der var jeg jente."

Det gikk noen sekunder før Puma klarte å legge sammen to og to, og idet hun gjorde skvatt hun litt til. "Jeg var også et menneske, men min nye form har ikke et annet kjønn enn det jeg hadde!" "Hai," sa Atrox og nikket. "Men jeg husket at jeg forestilte meg at jeg, uh, dette kommer til å høres dumt ut, men, jeg forestilte meg at jeg var en drage. En som så noenlunde slik som dette ut. Og det var en hann."
  Puma stirret på buksen hans. "Hei, jeg vet ikke hvorfor det var en hann, men da han dukket opp i hodet mitt var alt ved ham bestemt, h-" Han stoppet seg selv i å si noe mer. Han hadde sagt nok. Han satte seg ned, dro beina til seg og la halen rundt dem. Halen hadde han lagt merke til tidligere, men å akseptere den var en smal sak, ettersom han hadde blitt utstyrt med to av dem.. Hodet sank, og manen la seg over øynene.
  "Duuuu?"
  "Grynt."
  "Når du er ferdig med å surmule, blir du med på å undersøke dette stedet vi har havnet?" Puma lagde stemmen så glad og irriterende hun klarte.
  "Murr."

[Corona]

Hun foldet hendene mens hun smilte skjevt og så spørrende på Atrox. Han skulte tilbake, med et lite hint av oppgitthet. "Nååå..?"
Puma bet seg i underleppa, mens hun ventet på svar. Atrox nikket bekreftende, og de begynte og tusle innover landsbyen.
Landsbyen så ut som den var fra gamledager, et stykke tilbake i tid. Det var ingen store bygninger, det største var kanskje en slags form for kirke som stod midt i byen, og rundt kirka var det et avgrenset område uten bebyggelser, der det stod skapninger, akkurat som de selv, og solgte matvarer i små boder. Resten av byen var små, brune hus som alle var ganske identiske, noen med stråtak, andre med tretak. Ingen biler, ingen form for teknologi, eneste som var å se var noen skapninger som de selv, som kjørte hest og vogn. Det var noe av det nærmeste man kom offentlig transport.
Gatene var av en slags lysebrun stein som var lagt i et pent mønster, ujevne, men det var pent og se på.
Fra landsbyen gikk det en sti som førte opp til en stor, mørk skog som lå bak den, som om den skjulte den for noe.

"Wow. Det var skikkelig spesielt her. Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende.." Puma så rundt seg, og fulgte to unger som løp nedover gata med en rokkering rundt en pinne.

[lassenissen]

Det virket som han tilbrakte dager i den skogen. I begynnelsen lette han etter sivilisasjon, lyttet etter noe tegn til bildur og så etter høyspentledninger, men omsider, når sulten og tørsten begynte virkelig å sette inn gav han opp dette. Han gikk fra å være i "komme seg til sivilisasjon"-modus til å gå i "overlevelses"-modus. Han tilbrakte det meste av tiden letende etter bær og annet han kunne spise, men det var som om vanlige bær ikke smakte noe godt lenger. Plutselig fikk han øye på noe som raslet i granbaren. Et overveldende instinkt tok over og han stupte mot bevegelsen. Millimeter unna å rive i filler og sluke den stakkars lille musa stoppet han opp. <<Herregud... hva går det av meg?>> Det lille dyret pilte avgårde og Lasi sukket av utmattelse.

Det ble dag, og så natt, og så dag igjen. Lasi mistet raskt tellingen over hvor mange døgn det hadde gått. På dette tidspunktet var han redusert til en målløst-vandrende skapning som minnet om en katt, med menneskeproposjoner. I et fall rev han av seg siste rest av klærne han hadde på seg. Han tittet ned, og innså at klærne trengte han egentlig ikke. Det eneste som syntes i skrittet hans var bare rufsete, lysebrun pels uansett.

En dag kom han til randen av skogen. Dette oppfattet han ikke. Pelsen hans var flekkete og grisete av jord og mudder, og klistret seg fuktig til kroppen hans. Få meter unna skogkanten gikk det en bred grusvei som endte i et veikryss. Lenger unna kunne det skimtes en by, men dette fikk ikke Lasi med seg overhodet. Halvveis i svime sjanglet han til veikrysset, satte seg opplent mot treskiltet som stod ved det, og svimte av.

[Corona]

Puma og Atrox tuslet videre innover byen, i det de ungene fra sist gang løp etter de, og den ene nappet Puma i skjorta hennes. "Du, du, du!" Puma så spørrende og delvis overrasket ned på den lille reveskapningen i fillete, møkkete klær som stod og holdt i t-skjorta hennes. Hun stoppet opp og hevet et øyenbryn. ".. Jaa?"
Reven pekte nedover veien mens han fortsatt holdt tak i skjorten hennes. "Det er en gutt som har kollapset ved skiltet. Også får vi ikke vekket han. Også har han ikke klær. Også er han møkkete. Også.. også." Reven klynket.
Puma tok seg til pannen. "Vent, hæ. Slapp av. Kan du gjenta det?" Reven ristet bare på hodet og hver av ungene tok tak i hendene hennes og slepte henne nedover grusveien, og hun måtte bare gi etter og følge de. Hun blåse opp hårluggen sin, mens hun prøvde å henge med på de overivrige ungene. "Jajaja, jeg kommer." stønnet hun fra seg, og rettet på lua si som har sklidd nedover hele ansiktet.

De stoppet opp og pekte på et veiskilt som stod ved skogen. Der satt det en kollapset skikkelse, lent inntil stolpen. Puma så spørrende ned på stolpen, og så opp tilbake på Atrox som stod på toppen av bakken. Puma gliste usikkert i det hun snudde seg mot han, og mistet smilet i det hun så ned på personen som satt ved stolpen igjen. "Jeg. .. Øh, kommer snart!" ropte hun opp til Atrox, og jogget ned til veistolpen sammen med ungene som hadde fulgt henne. Ved siden av han lå rokkeringen og noen kledsfiller, og han var møkkete. ".. Oi."
Hun satte seg på kne ved siden av han. "Kan du høre meg?"
Han reagerte ikke. Puma bet seg i leppa og så seg rundt. I nærheten, litt nærmere byen stod det en liten brønn. Hun reiste seg og småjogget mot den, og tok en neve vann, og gikk rolig tilbake så ikke vannet skulle falle ut av hendene hennes. Hun satte seg ved siden av han igjen og sprutet det lille vannet hun fikk med seg i ansiktet hans, og la hånda over pannen hans. ".. Halloo?"

[lassenissen]

Bevisstheten kom såvidt tilbake. En dempet, uklar stemme ropte i det fjerne. <<Hva er det nå da?>> tenkte han bak lukkede øyne. Det altomfattende, varme mørket virket mye mer fristende å hengi seg til, enn å våkne opp og bli bevisst over den knitrende smerten som tidligere hadde mishandlet kroppen hans. <<Javel... jeg får vel se hvem det er da...>> tenkte han, og med en kraftanstrengelse som var større enn han hadde trodd, tvang opp øynene på gløtt. Synsfeltet hans var bare en uklar grøt, men han skimtet såvidt noe brunt foran ham. "Er.. er du katt du også?" Sa han med en stemme som var tørr og rusten etter å ikke ha blitt brukt på lenge. Synet hans fokuserte litt mer og han skimtet to klare blå øyne foran ham.

"... så fint da" mumlet han, og før han hørte noe mer, ble han borte igjen.

[Corona]

Puma hevet et øyenbryn og stirret på skapningen foran henne. ".. Javel." Hun nikket til seg ungene og ba de ta et tak i hvert sitt bein, den katten kunne da ikke være sååå tung. Hun tok et godt tak under armene hans, mens ungene sleit litt med å bære bena. Når de kom over til gress fra den harde grusbakken, så slapp ungene taket og bare fulgte etter de i stedet. Var tydeligvis litt for tungt for de, så hun slepet katteskapningen bort til brønnen hun hadde funnet. Hun skar en sær grimase i det hun dro han mot brønnen, og la han ned på gresset, like ved, og sveivet opp bøtta som var nedi den. "Du skylder meg en." sa hun, og kastet bøtta med vann i ansiktet på han, i håp om at han våknet ordentlig denne gangen.

[lassenissen]

"Pffft!" Han satte seg brått opp, så fortumlet ut og ristet på hodet slik katter gjør når de er våte. Han brettet ørene bakover og begynte å slikke seg på potene og dra dem over hodet. Så fikk han øye på vesenet ovenfor seg og snakket mens han vasket seg. "Hei du, Lasse her... men kall meg Lasi" Han rakkte ut den ledige poten mens han slikket seg på den andre.

[Atrox]

Halen beveget seg i takt med den svake vinden som kom vestfra. Atrox så ned på de to kattedyrene, og kjendte et stikk av ensomhet. Like barn leker best. Han gjespet, stakk hendene i lommene, og tuslet mot dem. Den som ikke var ved bevissthet så ikke ut som et spesielt kattedyr, bare en stor katt. "Emh, kanskje han burde tvinges i litt mer vann, så er vi sikker på at vi ikke mister ham," sa han lavt. Puma nikket og løp bort til brønnen, for så å komme tilbake i et lavt tempo, med en ny neve vann. "Puma?" Hun kikket opp på ham. "Vi burde få en lege til å se på ham. Hvis du blir og holder et øye med ham, kan jeg stikke tilbake og se etter en."

Mens han gikk merket han at skrittene hans var mye lengre, så han gikk raskere enn før, uten å anstrenge seg. Ved en butikk stanset han og så speilbildet av seg selv. Han var høy. Mye høyere enn før. Og høyere enn et vanlig menneske. Eller en vanlig skapning på dette stedet. Han innså at han trengte å dukke om han skulle under dørstokker. "Hmh." Han smøg seg inn i butikken og så en gammel hunnbjørn stå bak en skranke. Om ting ikke var hermetisk, var det pakket inn i papir. Han la hendene på skranken.
  "Er det en lege i nærheten? Jeg kunne trenge en."
Bjørnen myste opp på ham gjennom brillene sine.
  "Alfred."
  "Unnskyld?"
  "Alfred. Han bor i det blå huset, i den nordlige delen av byen."
Dragen nikket, takket og husket å dukke idet han gikk ut av butikken. Han la en hånd over øynene for å skygge for det blendene lyset idet han så etter huset. Nord. Han så på solen og tegnet en sirkel på bakken. Solen har i løpet av dagen beveget seg i dén retningen..
Han tegnet noen streker inne i sirkelen, og vips hadde han en sirkel som viste hvor nord, sør, øst og vest lå. Også jogget han nordover.

Huset var ikke vanskelig å finne. Resten av landsbyen bestod stort sett av umalte hus, og var de malte var det stort sett brunt det gikk i. På døren hang det et stort løvehode av metall, og den hadde en stor ring i nesen. Atrox slo tre ganger, noe som resulterte i øredøvende bråk. Så ble det stille igjen. En høyball trillet fordi, som om dens eneste formål var å illustrere nettopp det. Atrox sukket og skulle til å gå tilbake til de andre, da døren brått ble åpnet og han ble møtt av en liten skillpadde. "Ja?"

[Corona]

"Lasi, ja. Hyggelig." Puma humret og tok han i hånden og presenterte seg selv. "Jeg er Karianne, men jeg går under navnet Puma. .. Ikke spør, du vil trolig bare le." Hun tok til seg hånden igjen og klødde seg på bakhodet. Hun lente seg inntil brønnen som stod der, et par meter unna han, foldet hendene og la de bak seg som en nakkestøtte. Vinden blåste mildt, og hun trakk vekk noe hår fra ansiktet. "De ungene her, øh-" Puma så seg rundt, de hadde antagelig gått hjem. "... Ja, de som VAR her da. De førte meg til deg, du lå som et kadaver ved veiskiltet, så en jeg kjenner løp for å hente en lege. Han kommer nok snart" Hun tittet bort på katten som satt og stelte seg. "Hva skjedde, egentlig, og vet du hvilket sted dette er?" fortsatte hun, mens hun tittet bort på han og ventet spent på svar.

<<Kanskje han er herifra, så får vi greie på hvilket sted dette er.. Eller kanskje han også er fra en annen verden - slik som Atrox og meg.>>

[Atrox]

Alfred hadde tatt med seg en stor lærbag, og mens de to hastet mot brønnen forklarte Atrox hvordan noen unger hadde komt løpende til ham og Puma, og fortalt om den bevisstløse. Alfred betraktet Atrox mens munnen hans beveget seg og formet ord. Da den høyeste av dem fant ut at skilpadden egentlig ikke hørte etter, men bare stirret på ham, stoppet han. Han sukket. "Hva?" "Du er ikke fra disse trakter." "Ja, for det vet du vel alt om," mumlet Atrox, meningen var at skilpadden ikke skulle høre det. "Ja." Underkjeven på dragen datt litt ned, og to hjørnetenner kunne skimtes. Skilpadden fanget blikket hans og holdt det i så mange sekunder at Atrox følte litt ubehag. "Du kommer i hvert fall ikke fra denne landsbyen." "Nei, det stemmer det.. og der ligger han." Atrox pekte, og skilpadden fikk øye på den han trengte å se til. Han tuslet bort til ham og Atrox ble stående igjen, noen meter borte.

Ai, ai, ai, hva er dette for et sted?

[lassenissen]

Lasi gav etter hvert opp å vaske seg, ettersom tunga og munnen hans bare ble full av støv og skitt, uten at han ble noe renere. Han tittet opp på det andre kattedyret som stod ved brønnen. "Puma ja... greit, jeg skal ikke spørre." Han flirte litt og tittet lurt på Puma.
"Men til spørsmålet ditt så vet jeg neimen ikke. Jeg husker ikke så mye fra før jeg havnet i den skogen. Jeg husker bare at jeg ha.." Så plutselig skyllte sulten, tørsten og utmattelsen inn over ham som en flodbølge. De nylige hendelsene hadde satt alt på vent, og nå kom det som en syndeflod. Øynene hans ble ufokuserte, armene og halen slappe, og det var så vidt han klarte å holde seg sittende og ikke falle om.

Han satte seg skjelvent på knærne for å få litt bedre balanse. "Duu.. Puma. Du kunne ikke gitt meg litt vann av den brønnen der?" Han pustet, nærmest hveste, idet skilpadden kom tuslende bort til dem.

[Corona]

Puma så sjokkert på Lasi i det han begynte smått og vaie fra side til side, tryglende etter vann, litt av en overgang. "Uhm. Klart.." Hun tuslet bort til brønnen og sveivde ned bøtta så den ble mer eller mindre full av vann, for så å sveive den opp igjen. Hun fikla med knuten som bandt tauet og bøtta sammen, mens hun stakk tunga ut av munnen. "Såh" stønnet hun og satt bøtta klumsete på bakken. Hun plasserte beina godt på bakken og tok et godt tak i den tunge bøtta, bet seg i leppa og strevde seg bort til Lasi der han satt. Hun satte bøtta ned ved siden av ham, og tittet over mot stien. Der kom Atrox tilbake, sammen med en liten skilpadde som vadlet mot de med en stor koffert.

"Hoi, det var raskt."

[Atrox]

Skilpadden satte baggen i fra seg, og satte seg ned på kne ved siden av pasienten. Han grep kjeven hans og snudde på hodet, slik at han kunne studere øynene. Så dro han baggen til seg og fant diverse instrumenter som han puttet i munn, nese og ører. Atrox kvelte et ondskapsfult smil, han hadde hatet å være i samme situasjon selv, men dette var ikke så ille. Plutselig oppdaget han at Puma stirret på ham. Han gliste og viftet med hånden. Puma skulte og vendte oppmerksomheten tilbake til vraket. Plutselig hørtes en durring, og alle stoppet litt opp og så på Atrox.
  "Eh-he, jeg er sulten."
Da slo det ham, ikke bare var de strandet her i hva som virket som fortiden, men de var dyr, og de hadde ingen penger eller noen form for verdisaker som kunne gi dem mat og ly. Magen durret igjen, og Atrox begynte å se mer og mer ulykkelig ut.
  "Det ser ut som han bare trenger å hvile en dag eller to, så hvis dere vil være så vennlig å hjelpe å bære ham, så kan han få bruke et at gjesterommene mine," sa Alfred. Puma stakk den ene armen rundt ham og hjalp ham opp på to. Atrox gikk bort til dem, etter litt nøling, og slengte armen til den svake over skulderen sin, så stakk han sin egen arm rundt kroppen hans. Så gikk de. Det gikk sakte, men det gikk fremover.

[Ziggy Wolf]

Sorry, jeg glemte bort hele greiene, jobba mye

Gabriel, reiste seg sakte, hodet verket. "Hvor pokker er jeg" grubblet han til seg selv mens han børstet av klærene.
Ikke langt fra den kronglete skogsveien lo det en landsby, som tatt ut av 17oo tallet.
Der borte var en brønn. Han små jogget bort til brønnen og dukket hele hode nedi og skoffet opp noen munfuller med vann som han slukte i seg, og  de fulstendig de rundt seg. Han spyttet ut vannet i vantro i det han kikket bortover veien?
"Hva i alle" er det en skilpadde som går på to ben og ... katter og en, hva er det, en drage?
Gabriel satte seg på kanten fomlet frem en bøyd sigarett som han skrudde mellom leppene og tennte på.
"Jah dette" var jo en interesan drøm tenkte han i det han kløp seg selv.
"Au, vent nå litt drømmer pleier ikke å gjøre vondt" han holdt opp sigaretten forran seg og stirret på den, før han febrilsk kastet den fra seg ned i brønnen. "Hva blir det neste hvite kaniner på te selvskap?"
"og hva er galt med kaniner!" ropte en brun kanin i vest som gikk ned over gaten.
"Nei, nei ingenting!" Svarte Gabriel oppskaket.
"Best for deg det" gryntet kaninen tilbake i det han snudde nedover en annen gate.
"Hmf aper, eier ingen respekt" gryntet kaninen surt i det han forsvant rundt et hushjørne.
"Jeg er da F meg ingen ape" mumlet Gabriel mens han klødde seg i hodet og gikk i retningen av skilpadden og de andre.
"Du ser i aller fall ut som en ape" sa en liten hundehvalp i sixpence som kom og hentet vann med en bøtte fra brønnen
"Du burde få noen til å se på den skabben din, pelsen din har jo nesten falt av" sa han i det han gikk videre.
"Skabb?" momlet Gabriel til seg selv i det han subbet bortover, ganske forvirret.