Komme-ut-av-skapet-prosessen min skjedde i to (vel, hovedsaklig i hvert fall) faser: venner og familie.
Familie (sommeren 2006):
Etter å ha hatt besøk av en jeg møtte gjennom Gaysir, skjedde det noe på kvelden. Veldig, veldig rar greie. Men det hadde seg slik at en homovenn av meg hadde hatt sexytime på cam med han jeg datet. Så sendte han meg bilder av det. Jeg ble jævlig frustrert og sint på begge to - dog mest på han som sendte meg bildene. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og ble rett og slett pisslei av at alt som hadde med følelser å gjøre kun skulle foregå inni hodet mitt, og at det aldri fikk utløp. Jeg sendte bare ei melding til mora mi med noe som: "Sorry, jeg er homo." Etter et par angstfylte minutter fikk jeg svar: "Jeg vet det. Pappa vet det også. Har visst det siden påske i fjor. Vi er glade i deg."
Lettelse, undring og alle rare følelser strømmet gjennom meg. Fant senere ut at hun hadde snoket i innboksen min på mobilen fordi hun hadde lurt på hvem jeg sendte meldinger med hele tiden. Høhø.
Venner (våren 2007):
Jeg hadde allerede fortalt et par-tre av de nærmeste vennene mine om dette, og de hadde alle tatt det bra. Nok en gang spilte personen som sendte nudes av daten i forrige historie en stor rolle. Han var den første homoen jeg noen gang hadde snakket med. Hvis noen lurer, kan han krediteres med å ha oppdratt meg til å bli en voksen og åpen kar. Og jeg er veldig takknemlig for det.
(han er forresten også furry, høhø).
Han hadde fortalt meg om da han som 18-åring kom ut av skapet for vennene sine. Han hadde drukket seg drita, sittet på en fest og rett og slett ytret: "Han der er jævlig heit." Obvious stuff ensued.
Jeg ville kopiere suksessen, etter noen år med prosessering og vurdering av den beste komme-ut-metoden.
Jeg drakk meg drita på en fest, og satt rundt bordet med 4-5 gode venner. Ingen snakket til meg, men jeg sa plutselig ganske høyt: "Jeg er homse." Alle lo og trodde jeg snakka fylledrit. De filma og hadde det gøy i 5 minutter, før de innså at jeg mente det. Resten av kvelden gikk veldig bra (thanks, alcohol!), med selvironiske spøker og spørsmål om ditt og datt. Alle vennene tok det bra - og de som trengte litt tid på å finne ut av hva de syntes, tok seg tiden de trengte.
Jeg har aldri vært så lettet og glad, tror jeg. Og jeg snakket med han homobekjenten på telefonen i God knows how long - i hvert fall til jeg gikk tom for batteri.
Allerede dagen etter (herregud, verdens verste fylleangst - jeg torde ikke stå opp på timesvis) fikk jeg en haug av meldinger på MSN fra folk som støttet meg og syntes det var kult at jeg torde å komme ut på ungdomsskolen. Noen nektet å tro det, og slik fortsetter det den dag i dag, men ja ... rykter på landet sprer seg som ild i tørt gress. På mandagen visste alle det. Jeg fikk en masse spørsmål, rare blikk og slikt, men jeg fikk aldri noen direkte negative kommentarer.
Nå sørger jeg for å være så åpen som jeg kan om emnet, slik at folk vet hva de roter seg inn i når de blir kjent med meg, hehe. Jeg roper ikke "homse coming through", men jeg sørger for at de vet det når vi begynner å bli kjent.
Siden alle andre har laget slike fin-fine lister som oppsummering, får jeg vel jeg gjøre det samme.
Anbefales fra mine erfaringer:
- Tenk ut et scenario for hvordan du vil komme ut, og ikke prøv å stoppe ilden når du først bestemmer deg for å fortelle det.
- Vær veldig selvironisk, åpen og forsåelsesfull når du akkurat har kommet ut, selv om det kanskje ikke kommer naturlig for deg. Det er ikke bare en påkjenning for deg, men også de rundt deg. Og åpenhet sørger for en sunn prosess.
- Hvis du bare vil komme ut til noen, sørg for at du forteller dem PÅ FORHÅND hvor viktig det er for deg at det holdes mellom dere.
- Bi-greia funker nok veldig bra for noen (komme ut som bi først, deretter homo). Vurder ut ifra dine bekjente om det er nødvendig.
Noe slikt.