Jeg hadde en poster fra et con på veggen. Det var to stinkdyr på den. Den ene en engel den andre en djevel. Under sto det: see the world in black and white. Den hang der i årevis, fargene falmet den begynte etterhvert å mygge og gå i oppløsning. Moren min tvang meg til å kaste den tilslutt. Jeg pleide å se på den hver dag. Drømme meg bort, jeg ville komme meg på et furr con.
Det er fjorten år siden jeg smugglet den med meg fra en av skolens printere
og hang den opp. Jeg har ventet alt for lenge. Og nå, jobber jeg 9 timer arbeidsdag hvær uke. for å gi drømmen en sjanse.
Så ja, jeg har det vell greit, bare så lei den samme rutunen om og om og om og om igjenn.
Sultefora på sosial kontakt, og for meg som liker og henge med alt og alle, føles det som om jeg
sakte, men sikkert drives til vanvidd. Jeg er så lei alt, så lei at ingenting jeg gjør har noen som helst
konsekvens. Jeg har lyst til å kle meg naken og sprade rundt på torget.
Eller rane en bank, kaste pengene over en folkemasse, og se om jeg klarer å kjøre i fra politiet.
Jeg ville gjort nesten hva somhelst for å oppleve litt spenning igjenn, å føle meg levende.
Alle dager virker så like, så ubetydelige. Nå om dagen er det omtrent bare de små tegningene jeg
lager som holder meg fra å gå fra vettet på jobben. Å kunne drømme seg bort og glemme denne tåplige virkeligheten som virker mer uvirkelig enn min egen fantasi.
