Den siste uken har vært et mareritt fra helvete, kort fortalt har vi gått igjennom en familiekrise som har innebært flere turer til legevakta, leger, og fandens oldemor. Og, jeg har gått med frykt for at ting skal gå til helvete og få fatale konsekvenser. Jeg hadde med meg håndjern jeg var beredt på å bruke for å lenke meg fast og bruke sivililudighet for å få hjelp, ( jeg bløffer alderig) Heldigvis ble det med trusselen. Det føles godt å endelig kunne hjelpe noen, og få utrettet noen mirakler. Se at røyken og asken legger seg etter alt kaoset, og et nytt håp tennes. Jeg kjenner en ro i sjelen jeg ikke har følt på årevis. Det er som om alt som har skjedd har ført meg til akkorat hvor jeg er ment å være, og jeg vet eksakt hva jeg har å gjøre. Jeg er ett med kraften.
