Norwegian Paws
Generelt => Bjeff! Mjau! Mø! => Emne startet av: Six på 11. jul, 2009, 04:43
-
jeg vill kanskje bli litt mobbet for å kalle meg furry :S men jeg er en stolt furry, så det plager ikke meg egentlig, men uansett. jeg prøver å dele denne videoen så godt som muligt. har den på nettbyen min, lagt den på facebook, lagd en gruppe på nettby, legger den ut her osv...
PS, DU KAN BEGYNNE Å GRINE (noe som jeg gjorde, grein så mye at jeg nesten pissa på meg)
http://www.youtube.com/watch?v=QvuirmMmE4U (http://www.youtube.com/watch?v=QvuirmMmE4U)
Click it! 8D
og for furries som blir mobbet, snu deg mot mobberne, og bare: FU!
-
Vel, jeg orker ikke å si til enhver om jeg er en furry, men om noen noen gang spør om det, da sier jeg det bare rett ut.
Ja, jeg har funnet ut at den beste metoden er vanligvis å synes det er morsomt når de plager deg. At de kaller deg ting. De orker ikke gjøre mer da. Eller om du bare ignorerer dem, går også. Som jeg har lært meg etter mye mobbing x3
-
Sorry, men skuespillet gjør at jeg ikke klarer å bli trist.. -.- Men skjønner hva dem prøver å vise eller det dem viser da.. Er utrolig dårlig av andre å mobbe og utrolig dårlig det med faren..
-
Jeg har vert et mobbeoffer så lenge jeg kan huske, og har vert ekstremt langt nede. I senere tid har jeg forstått at mobbere er "mindre verdt" enn meg (ikke ta meg bokstavlig) og at jeg antakelig kommer til å leve et bedre liv enn dem, noe som har hjulpet meg til å ignorere dette problemet. Summert er tankegangen min om mobbere "Haha, stakkars deg. Jeg er bedre enn deg". De av dere som ser anime kan muligens kjenne dere igjen i hovedpersonen i serien "Welcome to the NHK". Det gjorde i alle fall jeg.
-
På barneskolen ble jeg mye mobba, men når jeg kom til Ungdomskolen fant jeg ut at jeg ikke ville vere på bunn lenger og i 9. klasse ga noen folk et par blåveiser. Og på videregående fikk jeg venner som var gode i kampsport, pluss at jeg trente litt selv.
De gjorde slutten på mobbinga på meg ihvertfall.
Det er seff alltid noen som går bak ryggen din og snakker, men de er det bare å blåse i. de er for redde til å si det til deg face to face.
Jeg tror det av folk som blir mobbet, må ikek kun gå og vente på en ridder i skinnende rustning for å redde dem. Seff, det kan jo hende den personen kommer. Men, ikke vent på det, og reis deg opp. Tren litt på fritiden, flytt ut og bli sterkere.
Så lenge man ikke ender opp å bli den som mobber andre selv.
Det er utrolig vanskelig, og krever mye mot. Men, det er absolutt verdt det.
Og, jeg bare sier ikke ting til folk (som at jeg er furry) om de ikke trenger å vite det. ^^
Trenger ikke late som en er en annen, men bare å ikke fortelle allt man gjør. alle har sine hemmeligheter.
-
De fleste har hvor jeg bor har ikke peiling på hva en furry er en gang. Og de som har det, er det selv. ( slik som meg ;) )
Men jeg tror at hvis folk visste hva det var, og jeg fortalte det til dem, så ville jeg nok ikke blitt "mobbet" i den forstand. Folk ville blitt ganske "oi...", men de fleste ville nok ikke ha brydd seg, i hvertfall ikke de folkene jeg vanker med. ;)
-
Jeg ble mobba en del gjennom ungdomsskolen, så jeg dro derfra med relativt dårlig selvbilde, fysisk sett. Jeg har derimot ikke noe problem med å fortelle folk at jeg er homo eller furry hvis de spør, ingen grunn til å ta et regnbueflagg og masjere ned gaten.
-
Jeg har blitt mobbet siden.. wat.. 4. klasse? Jah, noe sånt..
Uansett, i 6. var jeg lei og begynte å banke opp folk lol
Er mye bedre nå da :3
så, jah ^.^
Har vel aldri blitt mobbet fordi jeg er furry, siden nesten ingen vet jeg er det. Om folk spør svarer jeg da, seff. (JEG STIKKER IKKE HODET UT VINDUET OG ROPER DET TIL HELE NABOLAGET HEHE..)
-
Tja vi har vell alle bitt mobba oppover årene,. [ureshii]
Hadde min periode fra førsteklasse til første året på vidergående,... Det slutta når jeg fant ut en stoooor hemelighet om han som elska å mobbe meg,..
Deretter snudde rollene [laugh]
-
Tror alle har at sin lille periode som folk har nevnt tideligere.
Selv overlevde jeg seks år med den morra :P helt til mobberen begynne av en eller annen grunn og unnskylde seg hele tiden - da ga jeg faen i hva de sa ^^
har nå aldri blitt mobbe på furry, men nå veit nesten ikke om det heller så :P Å hvorfor ska de vite det når de ikke har behov for det?
-
Tror ikke mobbing er en for unik historie her. Selv ble jeg hardt mobbet fra 1. klasse til jeg slutta 1.året videregående. Det har vært tilfeller etter det, men det å komme seg ut av den onde sirkelen jeg var i hjalp veldig. Tok meg et par år å komme i gang igjen, men fant ut at "fu that" bit sammen tenna, hold ut og la psykologen få den verste støten :p med tid har ting bynt å hente seg inn igjen og jeg tror.. tror at jeg kanskje har bynt å ta igjen noe av det tapte.
Jeg har litt en teori om at blir man mobbet mye i ung alder mister man mye av den sosiale erfaringen man trenger og blir hengende noe etter der, noe som gjør at man lettere blir et mål senere. Jeg ble en mester i å spille, late som jeg var som alle andre og holde en fasade oppe, noe som faktisk virket veldig bra.
I tillegg til alt dette så har jeg vært gjennom så ufattelig mye crap :p har vært snakk om å få skrevet en bok, noe jeg faktisk kunne vurdert <.<
anyways ... hva var poenget mitt? kommer ikke på det.
Alt jeg gjennomgikk i barne og ungdomstiden har etterlatt meg sjenert, nervøs og veldig tilbakeholden, men som jeg sier.. bit det i seg. De tre siste årene har jeg vært frontperson for forskjellige frivillige ting, holdt konsert, arrangementer, vært mye på TV, i aviser osv..
Poenget her er at fordi om man har det tungt som ung så kan man vokse opp og bli til noe skikkelig. Hvis man tar i et tak og holder ut så når man enden av den crappye, bedritne tunellen :p
-
Tja vi har vell alle bitt mobba oppover årene,. [ureshii]
Hadde min periode fra førsteklasse til første året på vidergående,... Det slutta når jeg fant ut en stoooor hemelighet om han som elska å mobbe meg,..
Deretter snudde rollene [laugh]
Hehe, tror jeg hadde noe av det samme. Det var en kar på ungdomskolen som fløy rundt og var slem mot stort sett alle. En svær, skummel type som var ganske klassisk bølle egentlig. Han var som sagt udregelig mot alle mindre enn seg, inkludert meg...
MEN. En dag fikk jeg vite en skikkelig pinlig hemmelighet om han. Jeg sa det ikke til noen, men truet karen selv om å spre det hvis han ikke skjerpet seg. Dette gjorde bare vondt verre og han ble rett og slett skikkelig ekkel mot meg etter det.
Så bestemte jeg meg for å ikke være snill lenger, så jeg fikk mitt store sterke søskenbarn til å banke dritten ut av ham, med hilsen fra meg.
Ingen hørte noe slemt fra han etter det. ;D
-
Ble mobba en del på barneskolen
mye for di jeg var litt lubben og vell anderledes.
Hendte ofte jeg fikk bank. Lærerne ga faen, sa jeg terga folk på meg.
Til og med lærerne ga meg ikke fred. Hadde en psykopat til lærer han pleide å kjøre en spiss blyant oppi ryggen på
folk hvis du ikke jobba hardt nokk. Han gjorde alt for å drite ut folk.
En dag da jeg ble plaga av en jævel var det noe i hue mitt som klikket.
Vi kom i et slagsmål og endte hos rektor.
Det jeg husker jeg ble fortalt at jeg nesten knuste luftrøret hans og hadde
knekt nesa hans. Jeg sa til rektorn at jeg hadde rett til å forsvare meg og at han kunne kysse meg i ræva.
Ting fortsatte å være et sandt helvete fremover.
Så muttern fikk meg til å byne med kampsport. Sa at jeg måtte lære å forsvare meg.
Jeg lærte fort at den eneste respekt man får er den man gjør seg fortjent til.
Under hele ungdomskolen hadde jeg en lang kniv i sekken i tilfelle jeg skulle bli overfalt
takk Gud for at jeg alderig fikk bruk for den.
Ting fortsatte kallenavn, ting som ble stjålet, hærværk slag og spark.
En dag ble jeg så forbannet at jeg kaset en pult i hue på en.
Jeg hadde lagt ham i hodelås, kuttet lufttilførselen hans.
Det var da det gikk opp for meg at jeg lett kunne drept han.
Siden den gang har jeg ungått konflikter, i frykt for hva jeg kan gjøre
om jeg mister besinnelden. Mobbingen avtokk etter den gangen.
Jeg fikk nye venner, nye interesser og et nytt liv.
Jeg begynte med meditasjon for å få kontroll på sinnet.
Men når jeg ser noen plage de som er svakere eller anderledes
enn seg føler jeg det samme gammle raseriet koke og det er bare en dråpe som skal til
før jeg tar det ut på dem.
-
Jeg ble mobbet hele barneskolen og ungdomsskolen. Pluss at jeg aldri har hatt venner. Ikke nå heller. Er ikke mobbing og ikke ha venner, men det er like jævlig for å si det sånn.
Jeg har alltid vært den som sitter hjemme og ser på tv, hører på musikk eller er på datan. Sånn har det vært siden jeg gikk på barneskolen. Folk vil bare ikke inviterere meg ut.
Folk sier at ting blir anderledes når man blir eldre. Jeg kan ikke se at ting har blitt anderledes.
-
Jeg ble mobbet hele barneskolen og ungdomsskolen. Pluss at jeg aldri har hatt venner. Ikke nå heller. Er ikke mobbing og ikke ha venner, men det er like jævlig for å si det sånn.
Jeg har alltid vært den som sitter hjemme og ser på tv, hører på musikk eller er på datan. Sånn har det vært siden jeg gikk på barneskolen. Folk vil bare ikke inviterere meg ut.
Folk sier at ting blir anderledes når man blir eldre. Jeg kan ikke se at ting har blitt anderledes.
Man kan vente på at ting skal endre seg, eller man kan gjøre noe selv. "Lett for deg å si" kan du si, men det er nå en gang slik. Jeg hadde ikke klart å "komme meg ut" om jeg bare hadde ventet.
-
Jeg er ute, men sliter med en del så er litt vanskelig å prate med folk sånn plutselig for meg. Men håper ting blir anderledes når jeg skal få hjelp :)
Men som sakt, vennene mine blir bare borte. Tydligvis enda en i dag.
-
Jeg tror ikke venner bare forsvinner kjære deg. Men du må også ta initiativet med og holde dem som venner.
-
Jeg har aldri blitt mobbet for å være furry. Helt sikkert fordi så og si ingen vet.
Men siden selve temaet handler om mobbing, har jeg blitt det selv, men av helt andre grunner.
Jeg husker å ha hatt lite venner gjennom barneskolen, fordi jeg var annerledes og temmelig sjenert. Jeg brukte å holde meg unna de andre på skolen fordi jeg rett og slett var redd, og nervøs for i det hele tatt å bli kjent.
Da jeg først nærmet meg 7.klasse begynte jeg å skjønne at livet var noe helt annet med venner. Mye mer morsomt, spennende og for den del bedre. Så mye lettere når jeg kunne ha noen å snakke og dele interesser med. Men de "vennene" jeg ble kjent med var ikke så ekte som jeg først hadde trodd. Da vi begynte i 8.klasse begynte marerittet. Det med at jeg hadde lite venner var dermed å se på som en fordel for de maktsyke. (eller bør jeg kalle dem mobbere kanskje?) Jeg ble mobbet av en ganske simpel grunn. Jeg var sjenert og usikker på fremmede, det var alt de trengte å vite for å gjøre livet surt for meg. De viste jo at jeg ville være alt for feig til både å ta igjen, og si i fra til lærerne.
De såkalte vennene mine hadde bestemt seg for å snu ryggen mot meg, og for all del få alle andre til å gjøre det også.
De begynte å legge ut falske rykter, som fikk fremmede til å holde seg unna meg. Også sluttet de å spise i kantinen som de pleide å gjøre.
Jeg fant ut etter kort tid at de dro hjem til en av mine "venner" hvert matfriminutt å spiste. Jeg tenkte egentlig ikke så mye igjennom hvorfor, og ble heller med dem en dag. Men jeg skjønte fort meningen med det, da de løp i fra meg, og låste seg inne hos henne.
Det var først da lærerne begynte å skjønne hva som pågikk, og tok opp en samtale med meg. Nå som de på sett og vis hadde tilkalt meg, var det mye lettere å si sannheten som den var. Etterhvert ble det holdt en elevsamtale med bare oss jentene, i klassen.
De begynte å skjønne hvor jævelig det kunne føles da lærerne forklarte mobbingen for dem. (Lærerne hadde forresten taushetsplikt til å fortelle at det gjaldt meg, og at jeg hadde "sladret") Så etterhvert ble tiden litt bedre. Jeg var enda ikke bestevenn med alle jentene i klassen såklart men. Jeg prøvde å stifte vennskap med noen av de som ikke sto bak selve "angrepet."
Først når jeg begynte i 10. klasse begynte ting å nærme seg noe jeg vil kunne kalle for bra. Det var enda ikke perfekt ettersom jeg enda fikk høre fra gutter i paralellklassen hvor stygg og teit jeg var.
I dag går jeg første året på Videregående, og alt føles temmelig mye bedre nå.
Jeg har vært så heldig å slippe å gå på samme skole som noen av mobberne i paralellklassen, og nå som jeg har fått en ny start, har jeg skyvet det meste av nervøsiteten til side. Den er der enda, men for hver dag som går, føler jeg meg faktisk "normal".
Jeg synes mobbing er svært unødvendig, men jeg vet at en av grunnene til at det herjer løst, er den elendige selvtilliten som folk mener de blir kvitt om de hevner seg på andre. For all del håper jeg virkelig ikke at det er noen her på forumet som holder på med slikt. Har dere noen ganger prøvd å sette dere i rollen til den som faktisk blir mobbet?
~ Queenen :3
-
jeg har lært et par ting av en venn av meg xD la meg vise dere et eksempel på hva som skjedde IRL XD
Mobberen: hey Tarald! trekk opp buksene dine litt
Tarald: *trekke litt lengre ned* ble det bedre nå kanskje?
Mobberen: *stum*
__
ET av mine tilfeller:
mobber: du, trekk ned buksa litt, også, skift stil! *fnise*
Meg: javell.
DET jeg skulle ha gjort:
*trekke opp bukse laaangt opp* hey, takk for tipset. ble det bedre eller??
;D
-
Hmm, jeg foreslår vi kanksje flytter denne tråden til Bakrommet?
Ihvertfall, klassen min gjennom hele skolegangen har vært fabelaktig når det gjelder slikt. En gang et par episoder utspilte seg i 10. klasse som kan sammenliknes med mobbing mot en i klassen, ble det skikkelig furore da vi andre i klassen gikk ut mot de skyldige og fikk de på bedre tanker. Vi hadde også hele tiden en i klassen som-.. vel.. hadde han gått på en annen skole ville han nok blitt en svært forskjellig person fra det han er i dag. Altså et gunstig mål for alle erte-/mobbelystne Det som er litt merkelig er at hva gjelder klassen min sin holdning mot ham kom det aldri i nærheten av mobbing. Jeg tror det rett og slett er fordi vi følte vi hadde et slags moralskt ansvar overfor ham, mht andre klasser. Vi beskyttet ham, rett og slett.
Jeg var alltid en av "lederne" i klassen, kan man si, og mobbeaktig opptreden var aldri aktuelt, husker jeg.
På den annen side.. En av mine alller beste venner IRL gikk på en ugudelig skole på et - i følge ham - ganske ugudelig sted, og ble mobbet en del. Heldigvis valgte han å flytte inn til byen og begynne i vår klasse i 1. videregående.. Hmm, han sier selv det er det beste som har skjedd ham. Denne karen var hele tiden, og er fortsatt, en av de snilleste, mest medmenneskelige og imøtekommende personene jeg vet om.. o.0 Hans evner til å rett og slett være ærlig, oppriktig, snill og arbeidsom forbauser andre slik det forbauste meg i løpet av videregående. Hm. Virker som mange av dere andre har lært å kjenne verdien av medmenneskelighet på en måte ingen andre har. Dere virker ihvertfall som greie folk! e_e Selv om jeg ikke unner noen måten dere muligens lærte det på, håper jeg dere kanskje finner litt stolthet i det. ^.^ After all, mobberne selv ender sjelden opp som "ordentlig folk". õ_ò
-
Vel, for å si det slik: Jeg har aldri blitt mobbet pga furryness, på grunn av at det ikke var før jeg viste enn å fortelle det til alle at jeg fant the furry fandome.
Hmm, det er vanskelig å si når jeg først ble mobbet men det er enkelt å si når jeg begynte å merke det, fysisk vold ble dagligdags på skole og slikt i løpet av fjerdeklasse. Jeg kom til ny skole i løpet av sjette, det var herlig egentlig fordi da ble det mye mindre bråk, selvsagt var det noen få episoder av drama som jeg i ettertid egentlig ser at kan være en form for hjelp til meg personelig og som lett hadde blitt mindre "drama" og mere "hjelp i hverdagslivet" om jeg ikke hadde hatt den instillningen til livet jeg hadde da jeg kom til den nye skolen. Har ikke hatt noe problem med mobbingen i løpet av den tiden jeg har bodd her i Steinkjer. Jaja litt mild mobbing her og litt mild mobbing der, se hva det har gjort med meg? det har gjort meg usikker når det gjelder mitt sosiale liv. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal trå frem når det gjelder venner men jeg prøver meg frem en dag om gangen. Men jeg ser heller på den milde mobbingen som prøvelser som jeg må prøve å forstå og selvsagt noe som vil hjelpe meg å forme hvordan jeg er mot andre og danne oppførselsprofiler når det gjelder individene det gjelder. Når det kommer til slike ting så prøver jeg å analysere hvordan jeg gikk frem i de situasjonene som har fremkalt mine værste minner og se hvordan jeg kan gjøre det bedre.
Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere sier de fleste og jeg tror på det.
Mobbing er en kjip ting å ha i livet ditt og om du ikke har hatt noe med det å gjøre så er du heldig i grunn, traumatisk er det ja men det er helt klart noe som kan bygge karakter så det hjelper deg senere i livet.
Damn, det høres ut som at jeg reklamerer for det... o,o
Det er ikke noe du bør prøve eller utsette andre for, dette er mer en slags DEINDBTTDMOFGFLTI (Det Er Ikke Noe Du Bør Ta Til Deg Men Om Folk Går For Langt Ta Igjenn) post.
-
Det korte af det lange: Mobning.. Jo, jeg har været der. Mobning pga. min interesse for furry? Har jeg oplevet ganske kort. Mobning pga. min seksualitet? Samme folk som før.
Jeg kunne ikke fordrage folkeskolen, det var rent ud sagt et helvede der til sidst blot skulle overstås. Man forstod mig ganske enkelt ikke, jeg skilte mig for meget ud fra normen. Så, gennem de første år blev jeg udsat for fysisk vold. Så endte jeg i en klasse hvor jeg stod forholdsvis neutralt i forhold til de andre, tog mig af mig selv og ignorerede mine omgivelser. I de sidste klassetrin gik det dog noget blandet, jeg fandt nogle venner og lignende og forsøgte så vidt muligt at undgå populariteterne. Det gik forholdsvis fint indtil sidste halvår af 10. klasse hvor min msn blev googlet af en jeg troede var min ven - så kom rygterne. Jeg blev konfronteret med det på et brobygninsforløb og det endte med et klasseforhør omkring min seksualitet, min furry interesse og alt sådan noget skrammel. And here's the cherry of the cupcake: Min søster endte tilfældigvis i klasse med nogen af hovederne fra 10. klasse, og inden for en uge efter jeg var sprunget ud for min far, fik jeg en urolig opringning fra min søster der havde hørt rygter om at jeg var blevet offer for en gruppevoldtægt. Ja, jeg var ret så vred. En ting er at sprede rygter, en anden ting er hvis rygterne er overdrevne og falske. Men nu er jeg endt på et gymnasium for naturvidenskabsnørderne og min furry side er blevet taget vel imod på skolen og jeg tror såmænd det dels har noget at gøre med min åbenhed omkring det og dels folks mere åbne og modne holdning. Jeg har taget til mig at jeg er anderledes og jeg har accepteret det og det giver i og for sig også et bedre indtryk på folk.
TL;DR: Som konklusion citerer jeg blot audioslave: "To be yourself is all that you can do."
-
Var mobbeoffer siden barnehagen, så kom ungdomsskolen og jeg fant ut at mobbere vanligvis er mennesker som ikke tenker fort, så med kjappe spydige svar så ble mobberne selv de som ble ledd av av folkene i nærheten, siden da har det vert meget stille på den fronten.
-
Jeg går på samme skole som en gjeng treåringer... or so it seems >_< Bare det at, treåringer er litt smartere.
Lulz, apparently synes noen fra paralellklassen, og noen andre jeg aldri har snakket med, at jeg er stygg, feit og rar, og fortjener ikke å leve C:
Ja, jeg synes det er veldig hyggelig å høre sånt(no, not rly)
And when she thought it was all over.. it wasn't... Wait what..
En annen ting som er veldig koselig er når bestevenninna di fra du var liten begynner å klage over at du gjør alt feil og at du ser hemma ut. Wat.
....Skyt meg, jegmenerhvafaen D8 *klage*
-
Jeg vil bare referere til den første posten min i denne tråden (http://norwegianpaws.org/forum/index.php?topic=564.msg10984#msg10984), og si at å forstå at du kommer til å ha et bedre liv enn de som mobber er vesentlig for å lære seg å ignorere, og å bli kvitt dette problemet.
Det meste det mobbes om har ingen rot i virkeligheten, men noe av det har noen ganger, så det kan lønne seg å analysere mobbingen litt og se om det faktisk er et problem med en selv som er lett angripelig.
Jeg har selv gjennomført de tingene jeg nevner, og er langt flinkere sosialt, og ikke minst ikke mobbet, nå.
EDIT: Just follow my 12 step recovery program ;p
-
Jeg går på samme skole som en gjeng treåringer... or so it seems >_< Bare det at, treåringer er litt smartere.
Lulz, apparently synes noen fra paralellklassen, og noen andre jeg aldri har snakket med, at jeg er stygg, feit og rar, og fortjener ikke å leve C:
Ja, jeg synes det er veldig hyggelig å høre sånt(no, not rly)
And when she thought it was all over.. it wasn't... Wait what..
En annen ting som er veldig koselig er når bestevenninna di fra du var liten begynner å klage over at du gjør alt feil og at du ser hemma ut. Wat.
....Skyt meg, jegmenerhvafaen D8 *klage*
Dx Gjeng idioter, alle sammen. ._. *hugs* Du er så sinnsykt mye bedre enn dem.
Jeg har blitt mobba sånn konstant siden.. 5 klasse, til 10.klasse, helt til jeg bytta skole i siste halvåret av tiende. .. som var noe av det beste jeg har opplevd, srsly <3 Jeg har god kontakt med de folka jeg kjente det halvåret, det er så fantastiske folk. ;u; <3
Uhm, jeg kan jo fortelle litt jeg også da. Den dag i dag blir jeg ikke mobbet. Men jeg BLE det.
På barneskolen jeg gikk på (fra 1. til 4. klasse) så hadde jeg alltid venner, vi suste rundt i friminuttene og spillte pokemon på gameboy og sånn. Kjempekoselig tid :'D Jeg hang aldri spesielt med klassen min bortsett fra tre stykker. Så jeg hadde mest venner i trinnene under meg. Da tiden kom for å bytte skole, (mellomtrinnet, 5 - 7.klasse) så ble jeg ganske isolert ifra de andre i klassen. Jeg hang meg litt på de tre andre jeg brukte å være med på fritiden på barneskolen også, men jeg likte de ikke. De var fjortizzberter av en annen dimensjon, og jeg var langt ifra lik de. Jeg bare hang meg på for å ha noen å være sammen med.
Så, ettersom dagene gikk ble jeg isolert fra alle på skolen. Noen hadde vistnok satt ut et falskt rykte om meg om at jeg var lesbisk eller noe, og gudene vet hva mer. Da begynte hele skolen å gå i mot meg, og når de tre jentene jeg hang med så dette, dolka de meg i ryggen for at jeg ikke skulle sette de i et dårlig lys. Nå som jeg var alene, var det helt okay å mobbe og plage meg i følge skolen jeg gikk på. Jeg fikk rykte på rykte, jeg ble kallt diverse ting jeg ikke vil nevne her, jeg fikk døra slengt i fleisen hver morgen, trusler og fysisk vold ble også brukt til tider. Jeg fikk kjempedårlig samvittighet og trodde jeg var det nullet. Allerede på den tiden, var jeg innom tanken på å ville dø.. I sjette, gleda jeg meg som et levende h*lvette til den nye femteklassen kom, der hadde jeg jo alle de gamle vennene mine. Men neida, de huska meg knapt. Jeg ble knust. Alt forble det samme, helt til vi starta med heimkunnskap. Jeg og en annen jente som også var isolert fra skolen kom på samme gruppe, og vi begynte smått og snakke sammen. Skolen ble så mye bedre etter jeg ble kjent med henne. Vi begynte å besøke hverandre på fritiden, og henge sammen i friminuttene. Det er min nåværende "søster" eller besteveninne, Hanna. c: Jeg er så glad i henne. Uansett.
Da folk så oss henge sammen, begynte plutselig de som ditcha meg og prøve å få meg tilbake. Jeg nekta og høre på de, og de fikk en gjeng fra naboskolen (ungdomskolen) etter meg for å banke meg. De folka som hadde dolka veninna mi i ryggen, prøvde også å skille oss, trolig var de sjalu. Jeg aner ikke, jeg. Så jeg ble hjemme fra skolen ei ukes tid eller noe, fordi mamma reagerte sterkt når jeg kom gråtende hjem og nekta å gå på skolen. Hun ringte mora til veninna mi, og deretter rektor. Han skulle vistnok få fart på sakene, men det ble det ingenting av. Åttendeklasse ble heller ikke noe bedre. Da ble klassen min og paralellklassen min blanda sammen til en stor klasse. "åttende", i stedet for 8a, 8b, 8c og sånn. Da begynte klassen min å bli ennå værre i oppførselen, og når vi kom til det første halvåret av tiende, var seriøst helvete løs. Halve personalet på skolen slutta, lærerne gikk gråtende ut av timen, elevene pissa på alt elektronisk utstyr, de dreit i pianoet (bokstavelig talt, ja >>), de trakkaserte andre elever, de ødela skolen helt ved å slå hull i veggene og sånt.
Dagen jeg bestemte meg for å slutte, var den dagen en lærer nesten ble drept på skolen. Nei, du leste riktig. En elev hadde tatt en papirmappe hun hadde og tent på den, lagt den inne i et garderobeskap med masse klær og skolebøker, for så å låst døra på det. Læreren kom inn for hun lurte på hva som lukta så brent. Da elevene så henne, så stjal de nøklene hennes og låste henne inne i et rom det brant på, og som var helt røykfyllt. Jeg stod og var vitne til hele saken, og hadde det ikke vert for rektor som hadde kommet, er det godt mulig at hun hadde blitt røykforgifta eller noe. Saken ble jo såklart politiannmeldt, men politiet dukka aldri opp på skolen. Veninna mi var ikke der den dagen, så jeg ringte og fortalte henne og mora hennes hva som hadde skjedd. Vi ble enige om at vi ikke skulle dø på den forbanna skolen, så vi bestemte oss på sekundet at vi skulle slutte. Og slik ble det, jeg pendla til skole i Molde, som var noe jeg ikke angrer et sekund på. <3 Beste folka jeg noen sinne har møtt, jeg stortrivdes der. Privatskole.
Sikkert fordi alle har opplevd noe som innebærer mobbing eller lignende, og vet hvordan det er. Derfor de viser omtanke og gir alle som kommer en sjangse om å bli kjent og vil bli kjent med andre. Kjempedigggg.
De løfta selvtilitten fra bunnivå til sant og si normalt, og jeg turte faktisk å snakke litt med folk. Jeg har fortsatt det problemet at jeg aldri sier noe, pga jeg fant min plass på den grusomme skolen jeg gikk på. ._. Menmen, jeg lever ennå og det er jeg glad for. ^_^ <3
Den dag i dag, jeg møter klassefolk ifra den grusomme skolen jeg gikk på, sender jeg de et kaldt blikk og bryr meg ikke om de. C: Jeg har funnet ut at jeg er så mye bedre enn slike patetiske amøber.
.. eheh. xD jeg følte jeg måtte skrive litt.
-
.. eheh. xD jeg følte jeg måtte skrive litt.
Hmm, så bra at du kom i kontakt med hun Hanna. ^_^
Tydeligvis du som kom best utav det: snill og grei, mesterlige tegneferdigheter(sjekket DevArt-siden din! Whoo!) etc. .. Det å være sjenert eller stille er så absolutt ikke en kategorisk negativ kvalitet. o.0
(Que background music http://www.youtube.com/watch?v=_CBTZqO83WQ (http://www.youtube.com/watch?v=_CBTZqO83WQ))
De som er ute etter å skade andre skal selv bli skadd - kastet ned i slaveri. Hvor de kryper for våre føtter, skal vi bygge vårt IMPERIE, og være suveren. Verden vil skake i sine grunnvoller når vår tid kommer, og alt det forgagne skal ei mer se dagens lys. SIC ADVENIT GLORIA MUNDI
¤_¤
(puh!.. beklager.. fikk bare rush av å høre sangen +.+; )
-
ohmai Villdyr : O du skulle fått sånne plutselige superkrefter så du hadde banket den de stygge ... folkene så.. D: ja du skjønner sikkert hva jeg mener.
vell, den skolen jeg går på nå, så er det ikke så ille, men alikevell, det er faen meg nokk til at jeg får selvmords tanker. i tillegg så er jeg syk i ett sett, og jeg blir sendt på sykehus og ditt og datt... og jeg har såkalte "sosiale vansker" elns også må jeg være på sykehuset, ALENE i flere dager. det er som et reit helvette. må jeg være der alene, ja så... D: wolfglow is no more lizzm.
I tilleg, så er de vennene jeg har i klassen bare fjortizz dritter <_< henger sammen med de som går over oss... ja faktisk, henger med noen som er 1 - 3 år eldre <u<
-
Bestevennene mine er også eldre enn meg, og slik har det vert siden ungdomsskolen =)
-
Bestevennene mine er også eldre enn meg, og slik har det vert siden ungdomsskolen =)
Det er fordet du er moden nok til å henge med oss eldre karer! ;) (Ok, det hørtes meget feil ut)
-
Bestevennene mine er også eldre enn meg, og slik har det vert siden ungdomsskolen =)
Det er fordet du er moden nok til å henge med oss eldre karer! ;) (Ok, det hørtes meget feil ut)
Fordi jeg liker eldre menn, sier du? ;)
-
Bestevennene mine er også eldre enn meg, og slik har det vert siden ungdomsskolen =)
Det er fordet du er moden nok til å henge med oss eldre karer! ;) (Ok, det hørtes meget feil ut)
Fordi jeg liker eldre menn, sier du? ;)
Nesten du bommet med to faktorer :P
-As far as I know... You liek luuuve 1 thing, Olene :3
Btw wolfglow og Socks, så er noen av de bedre vennene mine eldre enn meg, så... GASP... Eller er det "RUNAWAY!", sin tur denne gangen? -Jeg mener at jeg er litt heldig egentlig som har folkene som jeg har rundt meg den dag i dag. Flinke og greie folk så langt :3
Jeg må si, jeg føler at folk suger og at folk bør lære seg logikk og noe slags moral før de lærer matte og å se forskjell på ting. Rektorer bør få større baller og slikt og venner bør skjønne at venner ikke er noe man kan bytte til seg eller kjøpe til seg, de er noe de skal være greie mot og ha det morosomt med. I slike tilfeller som ditt Villdyr og spicey, bør man rett og slett bare drite i folkene til de tråkker over den usynelige grensen så tar du igjen med noe som er hakket værre eller så rett og slett slutter du å i det heletatt snakke med dem, Ignorer dem til de slutter, og om du ikke får til å gjøre noen av delene så flytter du og beviser ovenfor deg selv at du kan gjøre det bedre i et bedre miljø. Selvsagt er det best om du konfronterer de som mobber deg og helst det før de gjør om din status til "offer" men iallefall så må man aldri gjøre noe så dumt som å tillate deg selv i å bli en av "offer"'ene i din klasse/ ditt miljø's mobber. Har falt inn i den fellen noen par ganger tidligere og det gjorde slik at jeg pushet meg lengre inn i dritten enn det jeg egenlig tenkte at var mulig. Selvmord er ikke noe å spøke med når det gjelder slike situasjoner. Fikk heldigvis personen jeg lot all sinne gå ut over fra å gjøre noe slikt. og siden den gangen (i tredje klasse elns) så har jeg prøvd å bare la all sinne gå ut over meg selv fordi det er vel egentlig mer min egen feil at jeg gjør feil. (Duuuuuuh)