Har du opplevd noe som virkelig forandret livet ditt eller hvordan du ser på det? Nå tenker jeg på ting som filmer og serier, en tale på TV, et sitat du så i avisa, ei bok du har lest, synet av noe eller noen rundt det. Ting som vanligvis er nokså uskyldige, men som gjorde noe for deg
Jeg har et par slike ting selv. Den ene er "Det var en gang... Livet" som gikk på søndagene da jeg var barn. Serien er en fransk tegneserie som handlet om kroppen der hoverpersonene var et assortement av celler, virus og mikroorganismer. "Det var en gang..." finnes i andre varianter som for eksempel "Det var en gang... Universet" og "Det var en gang... et menneske", hele tiden med de samme hovedpersonene. Den ene het Stein eller Steinar selv om han var blodcelle eller huloboer, tror jeg. Uansett, denne serien har forandret/hvert med på å forme hvordan jeg ser på menneskekroppen og religion. Hvor fantastisk den er og at, for meg, så finnes det ingen gud men kun den naturlige verden rundt oss
En annen ting var en repotasje Schrödinger's Katt sendte for 7 år siden om Endostatin. Ja, jeg husker navnet etter alle disse årene og hva damen som var programleder sa, toneleiet hennes, alt! Repotasjen handlet da om dette middlelet, Endostatin, som da betyr "blodkar stopp" og er en mulig "kur" mot kreft. Jeg fant sammendraget av repotasjen i NRK's arkiver, du kan lese den her -->
http://www.nrk.no/programmer/tv/schrodingers_katt/1.1850152Jeg vet ikke helt hva dette forandret for meg, men helt siden jeg så det programmet så har ordet Endostatin vært i bakhodet mitt. Det måtte ha gjort voldsomt intrykk siden jeg med teflonhjernen min husker det, og jeg akter å finne ut mer om det etter jeg har skrevet ferdig inlegget her
En siste ting var noe jeg leste i et insektsleksikon jeg hadde som barn (og fortsatt har). Kapitlet handlet om snegler og en artikkel var om skallet deres. Det kunne visst reparere seg selv om skaden ikke var for stor, men om den var det så døde de. Jeg elsket å leke med snegler som liten - de gule var hunnkjønn, de stripete var hannkjønn og de brune var "bestefaren" i mine øyne - og var alltid veldig forsiktige med dem. Men en dag så skjedde det, en av de gule sneglene mine fikk en brist i skallet. Jeg tenkte ikke noe mer over dette før jeg hadde kommet inn, da kom jeg på hva som sto i leksikonet mitt. Var skaden for stor? Jeg løp ut for å lete etter sneglen, men fant den ikke. Jeg ikke ikke sove på to dager etter det, jeg var bombesikker på at jeg hadde gjort det med vilje og at jeg var en veldig ond person. Etter den gangen så har jeg ikke skadet noe, menneske eller dyr, verbalt eller fysisk. Jeg har aldri vært feig og bare stått å sett på når folk blir mobbet eller har det vondt. Jeg er neppe nobel, men jeg avla et slags løfte etter jeg hadde bulket skallet til den sneglen og var redd jeg hadde drept den
Jeg håper den klarte seg
Vis innlegg
