26
Bjeff! Mjau! Mø! / Furries som har daglige vanskeligheter pga sykdom eller annet.
« på: 18. apr, 2016, 11:55 »
Jeg ønsker og komme opp med et tema der jeg føler passer rett inn. Folk kan kommentere litt om det vis man selv ønsker det. Så, jeg kommer til og bli helt åpent med det. Har tenkt lenge på det om jeg burde poste det eller la være. Men det kan selvsagt sette litt mer lyst på det.
Som jeg selv, så føler jeg litt vanskeligheter med og bli kjent med andre, pga Autismen som jeg har. Jeg er ikke en pratsom, og har aldri vært noe særlig stor med det heller, men villig til og bli meg. Pga hørselen siden fødsel (Jeg er ikke døv, bare halv døv på begge ørene, som en 80 åring), så har jeg vanskeligheter med å få med meg alt som skjer. Lite kunnskap med andre ting som politikk, data programmering, osv. Mens jeg prøver mitt beste til å finne gode folk som kan vise interesser og snakke med, og ende opp med vennskap. Og ja, jeg har problemer med og skrive Og jeg har sakte godtatt at det er autsime og hørselen som plager meg.
Og det føles som at det kan komme litt mellom meg og sosiale biten. Prøver og vise interesser for andre, men faller rett tilbake i starten og forblir i den posisjonen. Så jeg ender opp og bli litt avhengig av å være sammen med noen som jeg kjenner vis jeg skal på et furmeet (Med mindre jeg vet veien rundt området vis jeg skule dra hjem). Jeg kan være ganske sjenert, eller alt for stille. For jeg mister fokuser på et tema som plutselig skifter. Noen har lagt merke til det, men ikke alle vet at det er noe jeg plages med. Som kanskje vises litt her, siden jeg ikke poster så mye, men holder ting for meg selv.
Pga mine psykiske problemer, så har jeg gjennom NAV. Og jeg vet godt hva folk tenker om de som NAVer... Tro meg, penger kan ikke kjøpes for lykke! Barndommen var ikke noe gode opplevelser at jeg stenger meg for det meste ute. Men går for det meste ute for å få tankene bort, og holde meg unna ting som kan minne meg om det fæle barndommen. Å ha flere kosebamser av dyr (mesteparten rever) rundt huset ser ut til å være en skjold for å beskytte meg selv (høres rart ut eh?). Se på det som komfort. Får det var nesten aldri noe sånt for meg når jeg var mindre. Og selvsagt, video spill (Duh... obviously!) Siden jeg er for det meste for meg selv. Men jeg elsker og reise med buss og komme meg litt ut av huset.
Jeg har prøvd og vært sosial med mange, men faller lett tilbake til den samme punktet. Mens jeg spør meg selv "Du har iallefall prøvd". Jeg sier ikke at jeg har ikke har noen venner. Har bare noen få furries som er i den Norske samfunnet, og andre folk som har tatt imot meg for den jeg er, og der er noe av de beste medisinene som kan hjelpe meg gjennom dagene. Selv om jeg legger meg litt distanse noen ganger, er vell litt at jeg enda er vandt med å være litt for meg selv (høres trist og skummelt ut, I know!). Men det er pga at jeg blir fort sliten. Ved å være hørselshemmet, så bruker jeg mye energi til og forstå andre og alt annet som er rundt meg.
Men det våkner litt opp for meg, at det er andre furries i vår Noske samfunn som har også plager. Som Diabetes, ADHD, Hørselshemmet/Døv, Snakker dårlig Norsk, og masse annet. Og noen av dem har suksse med og være sammen med andre furries. Det har nok litt og si hvor man er også. Som Oslo eller Trondheim, der har man muligheter til og treffes hver dag. Mens det er noen andre som bor langt unna fra storbyene, og blir sett ganske lite til.
Men jeg har noen ting som holder humøret opp, men det er kanskje litt. Så... hvordan lever dere med hverdagen? Hvordan løser dere med deres daglige problemer? Sosiale biten er der enda?
Dette er nok for de frivillige som ønsker og si sine daglige problemer, og for de som kjenner seg igjen med situasjonen. Vis dette innlegget ikke passer inn, så må jeg beklage :c
Som jeg selv, så føler jeg litt vanskeligheter med og bli kjent med andre, pga Autismen som jeg har. Jeg er ikke en pratsom, og har aldri vært noe særlig stor med det heller, men villig til og bli meg. Pga hørselen siden fødsel (Jeg er ikke døv, bare halv døv på begge ørene, som en 80 åring), så har jeg vanskeligheter med å få med meg alt som skjer. Lite kunnskap med andre ting som politikk, data programmering, osv. Mens jeg prøver mitt beste til å finne gode folk som kan vise interesser og snakke med, og ende opp med vennskap. Og ja, jeg har problemer med og skrive Og jeg har sakte godtatt at det er autsime og hørselen som plager meg.
Og det føles som at det kan komme litt mellom meg og sosiale biten. Prøver og vise interesser for andre, men faller rett tilbake i starten og forblir i den posisjonen. Så jeg ender opp og bli litt avhengig av å være sammen med noen som jeg kjenner vis jeg skal på et furmeet (Med mindre jeg vet veien rundt området vis jeg skule dra hjem). Jeg kan være ganske sjenert, eller alt for stille. For jeg mister fokuser på et tema som plutselig skifter. Noen har lagt merke til det, men ikke alle vet at det er noe jeg plages med. Som kanskje vises litt her, siden jeg ikke poster så mye, men holder ting for meg selv.
Pga mine psykiske problemer, så har jeg gjennom NAV. Og jeg vet godt hva folk tenker om de som NAVer... Tro meg, penger kan ikke kjøpes for lykke! Barndommen var ikke noe gode opplevelser at jeg stenger meg for det meste ute. Men går for det meste ute for å få tankene bort, og holde meg unna ting som kan minne meg om det fæle barndommen. Å ha flere kosebamser av dyr (mesteparten rever) rundt huset ser ut til å være en skjold for å beskytte meg selv (høres rart ut eh?). Se på det som komfort. Får det var nesten aldri noe sånt for meg når jeg var mindre. Og selvsagt, video spill (Duh... obviously!) Siden jeg er for det meste for meg selv. Men jeg elsker og reise med buss og komme meg litt ut av huset.
Jeg har prøvd og vært sosial med mange, men faller lett tilbake til den samme punktet. Mens jeg spør meg selv "Du har iallefall prøvd". Jeg sier ikke at jeg har ikke har noen venner. Har bare noen få furries som er i den Norske samfunnet, og andre folk som har tatt imot meg for den jeg er, og der er noe av de beste medisinene som kan hjelpe meg gjennom dagene. Selv om jeg legger meg litt distanse noen ganger, er vell litt at jeg enda er vandt med å være litt for meg selv (høres trist og skummelt ut, I know!). Men det er pga at jeg blir fort sliten. Ved å være hørselshemmet, så bruker jeg mye energi til og forstå andre og alt annet som er rundt meg.
Men det våkner litt opp for meg, at det er andre furries i vår Noske samfunn som har også plager. Som Diabetes, ADHD, Hørselshemmet/Døv, Snakker dårlig Norsk, og masse annet. Og noen av dem har suksse med og være sammen med andre furries. Det har nok litt og si hvor man er også. Som Oslo eller Trondheim, der har man muligheter til og treffes hver dag. Mens det er noen andre som bor langt unna fra storbyene, og blir sett ganske lite til.
Men jeg har noen ting som holder humøret opp, men det er kanskje litt. Så... hvordan lever dere med hverdagen? Hvordan løser dere med deres daglige problemer? Sosiale biten er der enda?
Dette er nok for de frivillige som ønsker og si sine daglige problemer, og for de som kjenner seg igjen med situasjonen. Vis dette innlegget ikke passer inn, så må jeg beklage :c