Tja, ting er ikke like greit. Som meg selv, så hadde jeg ikke noe særlig mye venner på videregående skole. Brukte og være mer aktiv på å parte når jeg var et barn. Men ble bedt om å tie stille. Så nå til dags har jeg store sosiale vansker nok til å skaffe venner. Så man kan føle seg bedre å være alene enn å ha noen som ikke liker eller viser interesser for det man har. Som meg selv: Video Spill, Anime, Rolig classic musikk fra 1940, skrekk filmer, osv. Mens folk snakker om politikk eller annet som jeg har mistet kunnskapen med.
Flyttet ut 3 ganger, for å prøve meg med barnehage og butikk. Men folkene som jeg møter bare flyter bort, som alt det som har skjedd er bare et minne. Har vanskeligheter med å stole på folk pga episoder som har skjedd med livet, men viser mye empati om ting som skjer her i verden. Vært med på å oppmuntre folk, og ikke fått det samme tilbake. Og det har sakte endret meg til å gi mindre oppmerksomhet til folk som har det dårligere. Ved frykt til å bli behandlet dårlig tilbake når man har alerede hjulpet noen. Det kan høres rart ut, ikke sant?
Spesielt nå som jeg har forandret meg gjennom årene, så har jeg litt håp at noen kan forstå hvordan jeg har det, og hvordan jeg hilser på andre folk. Er ikke en stor party person for å være ærlig
Er nok en av de kjedeligste personene som kan komme over, med mindre noen har det samme interessen. Har selv opplevd å ha vært med på en privat furmeet. Gjør ikke noe annet enn å sitte og være stille, og drikke. Så jeg snakker ikke så mye, siden noe plager meg fremdeles. Men tvinger meg selv til å bli med, for å forbedre selvtilliten.
Så rett og slett, så kan jeg si at det er forskjellig for alle, hvordan man har opplevd situasjonen til å bli forandret til noe bedre eller negativt. Liker og være litt alene selv. Men ikke for lenge. Det kan skape emosjonelle følelser av lengsel vis det varer for lenge... s: