27
« på: 17. apr, 2011, 12:10 »
Venninna mi og jeg satt faktisk å diskuterte tema innvandring/integrering over lengre tid i går da jeg tilbrakte noen timer hos henne.
Denne saken er fra 2008—men er enda aktuell i den forstand at det fremdeles foregår voldtekter i den grad at mange blir engstelige i hovedstaden. Vil med dette si at jeg ikke synes noen form for overgrep mot kvinner er greit, men poenget mitt er at antall saker som rapporteres varierer noe i mengde ettersom tiden går og i det siste har man hatt en del oppmerksomhet rundt det.
Uansett, det er bekymringsverdig. Uavhengig av kjønn har man råderett over egen kropp og hvem som kan røre ved den, og det er et brudd av individets grenser som foregår om noe skjer uten avklaring, noe jeg tror vi alle er enige om her inne.
I tillegg til dette skaper slike holdninger en del ring-effekter som også bør tas på alvor. På individnivå er det viktig med en ordentlig håndtering av overgripere og støtte av offeret, men i en større skala skaper det her enda mer fremmedfrykt som igjen kompliserer integreringsprosessen, som er vanskelig nok fra før av.
For å gjøre det klart: Jeg er ikke etnisk norsk. Derimot er jeg oppvokst på en annen kant av landet, og problematikken rundt mannfolk som tar seg til rette ovenfor kvinner spiller en stor rolle i mitt valg av studieplass. Tilfeller der utlendinger/folk med ikke-etnisk norsk bakgrunn er involvert i overgrepssaker har fått mye oppmerksomhet opp igjennom, og etter å ha snakket med en del bekjente i min krets, har vi kommet fram til at det er en grunn (blant flere) til at vi helst vil unngå hovedstaden.
Noe som er uheldig, da en ikke burde føle seg truet av en slik grunn. Dessuten—det er viktig at man husker at det er to sider av en sak. Man har en "oss og dem" retorikk gående på begge sider, som jeg vanskelig ser at kan gjøres noe med da alle parter gjør sitt for å hindre en lettere integrering. Enten det er å gjøre ting som oppfordrer til fremmedfrykt (i dette tilfelle, å forgripe seg på kvinner/ytre krenkende holdninger) eller om man rett og slett trekker seg bort fra det ukjente (å holde seg til kun seg og sine, uten å la andre få innpass i en allerede etablert gruppe). Sammenlagt skaper man situasjonen en ser nå.
Vel, det er ikke mer å si fra min side, synes jeg.
Annet enn at jeg personlig har problemer med å se hvordan dette skal løses. Man kan da alltids si at dem trenger psykologisk hjelp, men psyken er mer komplisert enn som så, og når det kommer til spørsmål om diskriminering kan man argumentere for at nordmenn gjør nøyaktig det samme ovenfor dem til en viss grad, om man vinkler det på en annen måte. Problemet er bare at i bunn og grunn er alt diskriminerende ut i fra noens subjektive mening, og grensesettinga er omdiskutert fordi ... tja, hvem har egentlig rett til definisjonsmakt i saker som angår et vidt publikum?
Vis innlegg
Så ja, der har du meg; ei med forkjærlighet for fugler--er vel ikke mye mer å si.