Jeg er sur. Veldig sur. Noen mennesker er så ngh. Jeg blir så sint. De burde snakket med en psykolog eller terapaut.
Enda bedre blir det av at jeg bor alene, så jeg får ikke riktig snakket med noen om det. *sukk*
Edit: Det positive med dagen: Rådyra blir tammere og tammere, det er kos. Jeg tror de har sluttet å se på meg som en trussel, og de kjenner igjen stemmen min. Jeg fikk dem tilogmed bort til meg med sekshjulingen durende i bakgrunnen. Også har parken fått fire grisunger. De er veldig små. Og søte. Og de biter veldig hardt, spesielt til å være så små.