Jeg går på samme skole som en gjeng treåringer... or so it seems >_< Bare det at, treåringer er litt smartere.
Lulz, apparently synes noen fra paralellklassen, og noen andre jeg aldri har snakket med, at jeg er stygg, feit og rar, og fortjener ikke å leve C:
Ja, jeg synes det er veldig hyggelig å høre sånt(no, not rly)
And when she thought it was all over.. it wasn't... Wait what..
En annen ting som er veldig koselig er når bestevenninna di fra du var liten begynner å klage over at du gjør alt feil og at du ser hemma ut. Wat.
....Skyt meg, jegmenerhvafaen D8 *klage*
Dx Gjeng idioter, alle sammen. ._. *hugs* Du er så sinnsykt mye bedre enn dem.
Jeg har blitt mobba sånn konstant siden.. 5 klasse, til 10.klasse, helt til jeg bytta skole i siste halvåret av tiende. .. som var noe av det beste jeg har opplevd, srsly <3 Jeg har god kontakt med de folka jeg kjente det halvåret, det er så fantastiske folk. ;u; <3
Uhm, jeg kan jo fortelle litt jeg også da. Den dag i dag blir jeg ikke mobbet. Men jeg BLE det.
På barneskolen jeg gikk på (fra 1. til 4. klasse) så hadde jeg alltid venner, vi suste rundt i friminuttene og spillte pokemon på gameboy og sånn. Kjempekoselig tid :'D Jeg hang aldri spesielt med klassen min bortsett fra tre stykker. Så jeg hadde mest venner i trinnene under meg. Da tiden kom for å bytte skole, (mellomtrinnet, 5 - 7.klasse) så ble jeg ganske isolert ifra de andre i klassen. Jeg hang meg litt på de tre andre jeg brukte å være med på fritiden på barneskolen også, men jeg likte de ikke. De var fjortizzberter av en annen dimensjon, og jeg var langt ifra lik de. Jeg bare hang meg på for å ha noen å være sammen med.
Så, ettersom dagene gikk ble jeg isolert fra alle på skolen. Noen hadde vistnok satt ut et falskt rykte om meg om at jeg var lesbisk eller noe, og gudene vet hva mer. Da begynte hele skolen å gå i mot meg, og når de tre jentene jeg hang med så dette, dolka de meg i ryggen for at jeg ikke skulle sette de i et dårlig lys. Nå som jeg var alene, var det helt okay å mobbe og plage meg i følge skolen jeg gikk på. Jeg fikk rykte på rykte, jeg ble kallt diverse ting jeg ikke vil nevne her, jeg fikk døra slengt i fleisen hver morgen, trusler og fysisk vold ble også brukt til tider. Jeg fikk kjempedårlig samvittighet og trodde jeg var det nullet. Allerede på den tiden, var jeg innom tanken på å ville dø.. I sjette, gleda jeg meg som et levende h*lvette til den nye femteklassen kom, der hadde jeg jo alle de gamle vennene mine. Men neida, de huska meg knapt. Jeg ble
knust. Alt forble det samme, helt til vi starta med heimkunnskap. Jeg og en annen jente som også var isolert fra skolen kom på samme gruppe, og vi begynte smått og snakke sammen. Skolen ble så mye bedre etter jeg ble kjent med henne. Vi begynte å besøke hverandre på fritiden, og henge sammen i friminuttene. Det er min nåværende "søster" eller besteveninne, Hanna. c: Jeg er så glad i henne. Uansett.
Da folk så oss henge sammen, begynte plutselig de som ditcha meg og prøve å få meg tilbake. Jeg nekta og høre på de, og de fikk en gjeng fra naboskolen (ungdomskolen) etter meg for å banke meg. De folka som hadde dolka veninna mi i ryggen, prøvde også å skille oss, trolig var de sjalu. Jeg aner ikke, jeg. Så jeg ble hjemme fra skolen ei ukes tid eller noe, fordi mamma reagerte sterkt når jeg kom gråtende hjem og nekta å gå på skolen. Hun ringte mora til veninna mi, og deretter rektor. Han skulle vistnok få fart på sakene, men det ble det ingenting av. Åttendeklasse ble heller ikke noe bedre. Da ble klassen min og paralellklassen min blanda sammen til en stor klasse. "åttende", i stedet for 8a, 8b, 8c og sånn. Da begynte klassen min å bli ennå værre i oppførselen, og når vi kom til det første halvåret av tiende, var seriøst helvete løs. Halve personalet på skolen slutta, lærerne gikk gråtende ut av timen, elevene pissa på alt elektronisk utstyr, de dreit i pianoet (bokstavelig talt, ja >>), de trakkaserte andre elever, de ødela skolen helt ved å slå hull i veggene og sånt.
Dagen jeg bestemte meg for å slutte, var den dagen en lærer nesten ble drept på skolen. Nei, du leste riktig. En elev hadde tatt en papirmappe hun hadde og tent på den, lagt den inne i et garderobeskap med masse klær og skolebøker, for så å låst døra på det. Læreren kom inn for hun lurte på hva som lukta så brent. Da elevene så henne, så stjal de nøklene hennes og låste henne inne i et rom det brant på, og som var helt røykfyllt. Jeg stod og var vitne til hele saken, og hadde det ikke vert for rektor som hadde kommet, er det godt mulig at hun hadde blitt røykforgifta eller noe. Saken ble jo såklart politiannmeldt, men politiet dukka aldri opp på skolen. Veninna mi var ikke der den dagen, så jeg ringte og fortalte henne og mora hennes hva som hadde skjedd. Vi ble enige om at vi
ikke skulle dø på den forbanna skolen, så vi bestemte oss på sekundet at vi skulle slutte. Og slik ble det, jeg pendla til skole i Molde, som var noe jeg ikke angrer et sekund på. <3 Beste folka jeg noen sinne har møtt, jeg stortrivdes der. Privatskole.
Sikkert fordi alle har opplevd noe som innebærer mobbing eller lignende, og vet hvordan det er. Derfor de viser omtanke og gir alle som kommer en sjangse om å bli kjent og vil bli kjent med andre. Kjempedigggg.
De løfta selvtilitten fra bunnivå til sant og si normalt, og jeg turte faktisk å snakke litt med folk. Jeg har fortsatt det problemet at jeg aldri sier noe, pga jeg fant min plass på den grusomme skolen jeg gikk på. ._. Menmen, jeg lever ennå og det er jeg glad for. ^_^ <3
Den dag i dag, jeg møter klassefolk ifra den grusomme skolen jeg gikk på, sender jeg de et kaldt blikk og bryr meg ikke om de. C: Jeg har funnet ut at jeg er så mye bedre enn slike patetiske amøber.
.. eheh. xD jeg følte jeg måtte skrive litt.