Så klart må man tenke på seg selv også. Men tenk at dem som vil ta livet av seg, dem kan liksom bare ta livet av seg enkelt, men tenk på de som sliter med å leve.
Jeg er bare imot selvmord. Siden jeg tror på at man blir født på ny. Og når man tar selvmord kommer man i nesten samme sitvasjon som forrige liv pga selvmord.
Da forsetter jeg med litt off-topic selv;
Hvis man sliter med livet, og ikke tenker på seg selv, og hva man selv mener er best for seg selv, så skal da ingen kunne komme inn å stoppe en...
Hvis man f.eks har pådratt seg en jævlig til sykdom, som man må leve og lide med over lengre tid, gjerne noen år, da burde man få lov til å stoppe lidelsen.
Selv om man trur på karma og det å bli født på ny, så skal man heller ikke nødvendigvis være helt i mot selvmord..
Hvis man trur på å bli født på ny, så vil selvmord være en mulighet for å starte helt på nytt igjen..
Om en har blitt mobba gang på gang over flere år, som igjen har lagt sine dype sår i en, så kan selvmord da være en måte å starte helt på ny igjen.
Da hvis man går ut i fra det å bli født på ny.
Det er vel mer at jeg ønsket at man kunne hjelpe dem som vil ta selvmord. For det må jo være noen man kan redde.
Jeg har vært ganske langt nede, helt nede her hvor topicet delvis er om.
Jeg så ikke mye lyst ved livet, hadde fått livet helt ødelagt ved hjelp av en J**** K** oppe ved meg, slik at livet ble meningløst, og det jeg også..
Jeg hadde liksom ikke verdi, og det var nesten like gyldig om jeg valgte å forsette eller ikke.
Jeg hadde da holdt ut ganske mange år, 5-7 år.. Under den tiden hadde jeg ikke tenkt på meg selv noe særlig, men mot slutten så orka jeg bare ikke mer... Da var det selvmordstanker, tenke ut den mest effektive og smertefriemåten å gjøre det på.
Men jeg søkte meg nå inn her da, han som nå er typen min la meg til på msn, vi ble nå bedre kjent, og han har nå over et år klart å gjort det bedre for meg.
Han har gjort livet noe lysere for meg, og jeg klarer å få meg igjennom hverdagen igjen, men hverdagen sliter fint på psyken min... Når jeg nå kommer meg opp til han hver gang jeg har ferie, så blir psyken min bedre, og jeg får hvilt meg ut slik at jeg kan holde ut mer igjen.
Så ja, man kan forandres, og "reddes"... Men noen må ofre seg, og mye av tida si....
En hund kan oppfatte at den lider og ikke har det bra, og den kan også oppleve psykisk stress og lidelse, men den klarer ikke å sette seg og tenke "nå har jeg det helt jævli, kanskje jeg burde ta livet mitt fordi da opphører lidelsen?". Dyr klarer ikke å tenke framover i tid på samme måte som mennesker, altså å se for seg hvordan resultatet av diverse handlinger vil bli, utover det instinktene dems og innøvde vaner forteller dem.
Bare for å legge igjen en "note" der..
Grunnen til dette, er fordi den ikke trenger det.
Innstinktene forteller hva han/hun skal gjøre til en hver tid, og blir ikke styrt rundt som en robot hele tiden av tanker, timeplaner, jobb/skole etc.
Dyret vil heller ikke oppleve så mye motgang, mobbing, nedturer, og andre belastende saker og ting for psyken...
De bare lever ut livet, og velger selv hva han/hun gjør...