dat moment når jeg har hoppet fra å gjøre null pga angst og traume, til tusen flere ting, men så får jeg kjeft for å ikke gjøre absolutt alt, og ikke klare å gjøre det bra nok.
for ca. en uke siden fikk jeg en times-lang kjeftesession hvor jeg var snakket om som den største, fæleste og mest grusomme personen på planeten. Føltes nesten som om de beskylte meg for massemord på en skole altså. Jeg følte meg SÅ RÆV etterpå, og jeg føler egentlig ikke at en sånn heftig kjeftesession hjelper så mye. Får meg egentlig bare lyst til å gi opp og gi faen, heller..
I dag har jeg gjort mitt beste. Gikk på jobb til tross for minimalt med søvn, dusjet, spiste, kjøpte energidrink (ellers hadde jeg sovna på jobb, guhh), sprunget frem og tilbake med massevis av kilo med bokser med papirer og drit fra fjerde etasje på museumet til en konteiner en stykke unna museumet, kommet hjem, vært å handla, spiser middag, hjelper til å rydde, sover med uhell i 3 timer elns, vokner opp, lager mat, vasker opp, etc. Det er mange ting jeg ikke får mulighet til å gjøre fordi andre gjør det før meg, som feks å lage middag. Sånt må jeg egentlig snakke med mamma om før jeg drar på jobb, noe som er litt stress siden jeg er helt på bærtur når jeg vokner xP
om det ikke er nok så vet jeg ikke mer altså. Jeg kan egentlig ikke akkurat bruke penger på regninger og slikt fordi jeg ikke får inn noen ting nesten. Det er som å gå på jobb bare for å betale drit jeg egentlig ikke skal betale før jeg er 100% for megselv, iallefall i følge den sosiale normen. Sure, jeg kan betale min egen netflix, spotify, telefonregning, kanskje medisiner og diabetesutstyr etc, men strøm, store matinkjøp, og liknende har jeg rett og slett ikke egentlig penger til. Hadde jeg hatt en ordentlig fulltids jobb, så kanskje. But nope, jeg har en navjobb. So theres that...
I tilleg trener jeg og spise sunt for å holde blodsukkeret mitt i sjakk så mamma slipper å få helt whiplash vær gang vi er innom sykehuset og får høre hva langtidsblodsukkeret lå på. Det er heller ikke godt nok.
Jeg har egentlig fint lite overskudd etter jobb til så mye, noe jeg syns er litt trist. Men jeg kjører på fordet, og det er enda ikke nok. Why try, liksom...
Folker også veldig glad i å trampe på meg når jeg har det fint og har et oppegående humør. For en deprimert person så er det veldig vanskelig å forholde seg glad og munter, og vær gang noen gjør noe dumt som ødelegger for meg så vil jeg bare spy.. Er det virkelig så inni faens vanskelig å forstå at jeg ikke er noe wonder woman??
/rant]
